Filmanmeldelse: «The Book of Vision»

Pretensiøst vås

Denne filmen funker ikke.

«THE BOOK OF VISION»: Filmen er produsert av den prisvinnende regissøren og produsenten Terrence Malick, men når ikke på langt nær opp til de beste filmene hans, mener anmelderen. Se traileren

Vis mer
Publisert
Sist oppdatert

Pretensiøst og selvhøytidelig trenger ikke bety dårlig film. Men balansen er hårfin mellom de fantastiske, visuelle diktene til Terrence Malick («Den tynne røde linjen», «The Tree of Life») og rent vås.

«The Book of Vision», som var åpningsfilm under kritikeruka på filmfestivalen i Venezia i fjor, havner dessverre i sistnevnte kategori.

«The Book of Vision»

Drama

Regi: Carlo S. Hintermann
Skuespillere: Lotte Verbeek, Charles Dance, Sverrir Gudnasson
Premieredato: 25. juni
Aldersgrense: 12 år

«Hva hensikten er er ikke godt å si. Uansett funker det ikke.»
Se alle anmeldelser

Diffust

Historien starter i nåtid, der kirurgen Eva (Lotte Verbeek) vil omskolere seg til å bli medisinhistoriker, for å forstå mer om legekunstens utvikling fra pasientnær til fremmedgjort og instrumentell. Spesielt hangup har hun i 1700-talls legen Johan Anmuth (Charles Dance, Tywin Lannister fra «Game of Thrones»), som nedtegnet pasientenes syner og drømmer i boka fra tittelen.

Den diffuse handlingen veksler så mellom flashbacks og/eller Evas visjoner fra 1700-tallet, der Anmuth prøver å hjelpe pasientene sine, samtidig som han er i opposisjon til myndighetene. Skuespillerne fra nåtida går igjen i nye roller i fortida, akkurat som i «Cloud Atlas», uten at det gir så mye effekt.

Knudrete

Malick står oppført som produsent her, og regidebutant Carlo S. Hintermann har tydelig latt seg inspirere. Her får vi dvelende bilder, sveipende kameraføringer, oppstykket dramaturgi, innadvendt skuespill og eksistensielt søkende fortellerstemmer.

Fotograf Jorg Widmer kan bevege et kamera, og så lenge folk holder kjeft, er filmen flott å se på, selv om de pene og pyntelige 1700-tallsantrekkene bærer preg av å heller komme rett fra kostymemakeriet enn noensinne å ha vært brukt av rollefigurene som bærer dem.

I noen rendyrkede, nesten abstrakte kunsttablåer blir den direkte hypnotisk, som når røttene til et gigantisk tre kveiler seg rundt som knudrete menneskeskikkelser.

Men i motsetning til hva Malick pleier å gjøre, serverer Hintermann oss også oppkonstruerte konfliktlinjer, tvungne motivasjoner, overtydelig symbolikk og en handling og tematikk som aldri går opp i den høyere enheten den insisterer på. Dialogen er påfallende oppstyltet, hektet på en stiv, uorganisk personregi.

Sistnevnte er så gjennomgående at det nesten må være gjort med vilje, men hva hensikten er ikke godt å si.

Uansett funker det ikke.

Vi bryr oss om ditt personvern

dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer