Pretty in Pink? PØH!

Pink ga faen, men ikke på en bra måte.

KONSERT: BERGEN (Dagbladet): Det faller kanskje bitte litt på sin egen urimelighet, men ideen Pink (Alecia Moore) er best når dama både gir faen og gir alt på en gang. På plate er det hennes (konstruerte, men likevel fengende) up yours-holdning som skiller henne fra popbermen. Fjorårsingelen «Stupid Girls» var et foraktelig sleik i trynet på vasne popjenter som tror begrepet feminisme er et hygieneprodukt.

Pink er ikke redd for å til tider være pinlig tøff i trynet, fordi hun vet at hun har stemmen, låtmaterialet og girl power-kredibiliteten i ryggen. På konsert derimot, skulle det i Bergen vise seg at det var en helt annen dans.

Lat

Pink framsto rett og slett som lat. Ikke det at hun ikke hoppet opp og ned på scenen som i videoen til «Get The Party Started» (som for øvrig var avslutningslåta). Heller ikke det at hun ikke prøvde å varme opp publikum med trivielt smalltalk og det obligatoriske Rock’n’roll y’all! At stemmen ikke holdt, eller at hun hoppet over superhits som «Just Like A Pill», «Family Portrait» eller «Trouble». På papiret var alt fryd og gammen.

Det så bare ut som om det var en konsertrobot som gjorde alt sammen – ikke en dame av kjøtt og blod.

Overlakkert

Og er det ikke derfor vi liker Pink, fordi hun er en popstjerne det er mulig å identifisere seg med? Hissigpropptendensene, sårheten, humoren, årsaken til at hennes fire album er blitt stående som solide popbidrag, var overlakkert av en produksjon som fikk alle låtene til å høre like ut.

Selv om showet var gjennomprofesjonalisert, framsto det likevel som ulidelig amatørmessig. For hvor ble det av sjela?

Foto: ODDMUND LUNDE
Foto: ODDMUND LUNDE Vis mer

Den dukket riktignok så vidt opp på den akustiske versjonen av den nydelige popballaden «Dear Mr. President», da Pink faktisk fremsto som ILLSINT på George Bush, men da var det dessverre for seint.