Pretty in Punk

Klyp meg i armen! Pinks punklakkerte pop overbeviser faktisk.

Les flere musikkanmeldelser.

CD: Pink (Alecia Moore) har tydeligvis en popmisjon. Selv om debutalbumet «Can't Take Me Home» fra 2000 hovedsakelig var r&b-inspirert, er det etter hvert blitt klart at det 24-åringen egentlig ønsker å gjøre, er å perfeksjonere den kommersielle popen.

På andrealbumet «M!ssundaztood» fra 2001 hyret hun derfor opp Linda Perry fra nittitallsobskuriteten 4 Non Blondes som produsent.

Kledelig punklag

Samarbeidet har fortsatt på «Try This». I tillegg har Pink ristet godt på den produsentkulørte neglelakkflaska, og fisket fram punkbandet Rancids frontmann Tim Armstrong. «Try This» har dermed fått et tynt, men kledelig, punklag.

Smykkeskrin

Pinks småirriterende «jeg er så gæær'n, ass!»-holdning fra de to foregående albumene har så å si forsvunnet - eller bare tatt bolig i Avril Lavigne. I stedet er «Try This» blitt et overfylt smykkeskrin av lekne og drivende poplåter.

I refrenget til den lett kinky «Oh My God» dukker det søren meg også opp en annen rosa rebell. Det viser seg nemlig at Pink og elektrovulgære Peaches har mer til felles enn en forkjærlighet for rosa hotpants.

Fengende

Albumet består også av et par ballader, men det er helt klart de kjappe låtene som fungerer best. Singlene «Trouble» og William Orbit-produserte «Feel Good Time» er begge ganske fengende.

Faktisk minner Pink nå en smule om min store heltinne Punky Brewster fra åttitallsbarne-tv. Jommen sa jeg smør.

OVERBEVISER: «Et overfylt smykkeskrin av lekne og drivende poplåter,» skriver vår anmelder om Pinks tredje album.