DIVA: Hedy Lamarr i sin kanskje største rolle som fristerinne i filmen «Samson and Delilah» fra 1949. Etter denne filmen gikk den bemerkelsesverdige karrieren til den østerrikskfødte skuespilleren stort sett utfor bakke. Da Lamarr døde for ti år siden, var hun fattig og alene. FOTO: REUTERS/SCANPIX
DIVA: Hedy Lamarr i sin kanskje største rolle som fristerinne i filmen «Samson and Delilah» fra 1949. Etter denne filmen gikk den bemerkelsesverdige karrieren til den østerrikskfødte skuespilleren stort sett utfor bakke. Da Lamarr døde for ti år siden, var hun fattig og alene. FOTO: REUTERS/SCANPIXVis mer

Pretty smart

Hun ble kalt verdens vakreste kvinne og kvitterte med å finne opp teknologien som muliggjør trådløst internett.

||| Hva tenkte de egentlig, (de fortrinnsvis mannlige) publikummerne som hadde fått plass på den stappfulle visningen av den vovete tsjekkiske filmen «Ekstase», under filmfestivalen i Venezia i 1934? Drømte de om å få oppleve den billedskjønne hovedpersonens velformede bryster i virkeligheten, der hun lokkende svømte naken i et vann?

Eller lot de seg sjokkere over hennes åpenbare vellyst i det som var den aller første framstillingen av kvinnelig orgasme på film? En ting er sikkert: de satt ikke der og deduserte seg fram til at Hedy Lamarr — eller Hedwig Kiesler som den sensuelle 20-åringen på lerretet het den gang — åtte år seinere skulle finne opp avansert militær radioteknologi.

Like fullt, 11. august 1942 godkjente The National Inventor Council patentet på såkalt «frequency-hopping spread spectrum». Bak søknaden sto Lamarr, som hadde etablert seg i Hollywood som en av MGMs største filmstjerner. Oppfinnelsen hadde hun utviklet sammen med en annen usannsynlig makker, den kjente modernistiske komponisten George Antheil, som på den tiden livnærte seg som filmkomponist i Hollywood.

Lamarrs livshistorie er en av de mer spektakulære i en by som livnærer seg på å fortelle oppsiktsvekkende historier.

Ikke så rart kanskje, at det for tiden jobbes med en filmatisering av hennes liv, med Rachel Weisz i hovedrollen. Men som så mange andre beretninger fra Hollywood, er det også en fortelling der skillet mellom myter og fakta er vagt. Eller hvordan skal man ellers forholde seg til en dame som i 1967 publiserer en selvbiografi med tittelen «Ecstasy and Me: My Life as a Woman», for så kort tid etter saksøke skyggeforfatterne fordi boka var «oppdiktet, vulgær, skandaløs og obskøn»?

Det vi vet sikkert er at Hedy ble født i 1913 i Wien av velholdne og kunstnerisk interesserte foreldre (faren var bankdirektør, moren pianist). Hennes slående utseende og artistiske bakgrunn gjorde det naturlig for henne å søke mot skuespilleryrket, og hun fikk plass i stallen til den legendariske østerrikske teatermannen og seinere Hollywood-regissøren Max Reinhardt.

Teaterkarrieren ledet imidlertid ingensteds, og Hedy søkte mot filmen, og fikk rollen som en ung kvinne som forlater sin eldre impotente ektemann til fordel for en hingst av en ungkar. «Ekstase» var den første seriøse spillefilmen som viste kvinnelig nakenhet og seksualitet. Det hetes at regissør Gustav Machaty stakk en sikkerhetsnål i baken på Hedy under akten, for at hun skulle få de rette skjelvingene. Filmen ble forbudt i flere land, og ryktet om dens eksplisitthet spredte seg raskt.

Omtrent på denne tiden giftet Hedy seg med en av Wiens rikeste menn, våpenprodusenten Fritz Mandl. Da han etter hvert ble klar over ståheien rundt «Ekstase», brukte han en formue i et desperat forsøk på å kjøpe opp og destruere alle kopiene av filmen.

Det var en håpløs oppgave, og selv ikke et utmerket forhold til Mussolini (en viktig våpenkunde) hjalp ham til å få stanset visningen i Venezia. Som trofékone fungerte uansett den smellvakre Hedy utmerket (Il Duce og andre prominente fascister og nazister som var jevnlige gjester hos Mandl, så trolig på hennes løsslupne filmdebut med blidere øyne). Hun ble overøst med juveler, smilte pent og holdt kjeft. Men de mange samtalene ektemannen hadde med sine våpeningeniører lyttet hun interessert til. Det skulle vise seg å komme godt med seinere.

Omtrent her sklir mytene sammen med fakta i en tykk gulasj. Etter eget utsagn rømte hun (utkledd som hushjelp og med en koffert full av smykker) fra sin sjalu og kontrollerende ektemann fordi han holdt henne fanget i sitt eget hjem.

I London traff hun den mektige sjefen for filmstudioet MGM, Louis B. Mayer, som ifølge Hedy sporenstreks ga henne en kontrakt med studioet. Andre kilder hevder han i utgangspunktet ikke var interessert, men at hun hengte seg på ham som en klegg, fulgte med ham på skipet tilbake til New York, og klarte å tigge til seg en lusent betalt kontrakt midtveis over Atlanteren. Mogulen ga henne et nytt etternavn. Fra nå av skulle Hedy hete Lamarr (etter en stumfilmstjerne som døde ung på 20-tallet).

Om ikke Mayer var imponert fra starten av, lot han seg snart overbevise om at han hadde skutt gullfuglen. I New York hadde ryktet om at stjernen fra «Ekstase» skulle ankomme byen, spredt seg i god tid før Amerika-båten la til kai. Hun var en sensasjon fra første stund.

Og etter sin Hollywood-debut som dødelig fristerinne i «Algiers» (1938), var hun med ett i a-ligaen blant Los Angeles? mange skjønnheter. Hennes frisyre ble kopiert (svart langt hår med markert midtskill), og hun ble kåret til den kvinnen flest menn ville ha med seg til en øde øy. En tydelig imponert og fornøyd Mayer døpte sporenstreks Lamarr: «Verdens vakreste kvinne».

Krigen brøt ut, og som jødisk emigrant, engasjerte Lamarr seg tidlig i krigsinnsatsen. Blant annet samlet hun inn 17 millioner dollar i krigsobligasjoner ved å ta 25 000 for et kyss (det blir 680 fuktige kjærtegn for fred). Men for Hedy var ikke det tilstrekkelig. Hun ville bidra med noe substansielt.

Mens hun var gift med våpenfabrikkeieren Mandl i Wien, hadde hun hørt om problemene med å radiostyre torpedoer, fordi radiosendingene kunne forstyrres av fienden. Lamarr antok at hvis dette problemet kunne løses, ville de allierte få et forsprang i krigføringen. Sammen med naboen, elskeren og komponisten George Antheil (som også var av germansk opphav og interessert i å vise sin lojalitet), fant de ut en metode som kunne fungere: Skifte frekvensen som ble benyttet til å sende radiostyringen ut fra et tilsynelatende tilfeldig — men på forhånd programmert — mønster. Tanken var å bruke en miniatyr av teknologien som allerede fantes i pianolaer: en rull med små hull som indikerer hver tone: Ved å synkronisere rullen i radiosenderen og rullen i torpedoen, ville det bli umulig for fienden å blokkere signalene.

Oppfinnelsen ble nøye vurdert og til slutt patentert av amerikanske myndigheter. Likevel kom den aldri i bruk under krigen, til Lamarr og Antheils store skuffelse. De holdt begge kjeft om oppfinnelsen, og det ble ikke allment kjent at filmstjernen sto bak oppdagelsen før på 80-tallet. Da hadde patentet for lengst gått ut, men teknologien levde likevel i beste velgående.

På begynnelsen av 60-tallet hadde nemlig det amerikanske militæret dyrket prinsippet deres videre. I stedet for en mekanisk styrt frekvenshopper, ble det utviklet en elektronisk. Men prinsippet var nøyaktig det samme, og «frequency-hopping spread spectrum» omfatter i dag store deler av vår hverdag: teknologien oppfunnet av Lamarr brukes for eksempel i alle bluetooth-sendere og trådløse rutere.

Hvordan gikk det så med Hedy Lamarr? Som så mange filmdivaer, taklet hun overgangen til alderdommen dårlig. Etter sin kanskje største rolle som fristerinnen over alle fristerinner i det bibelske eposet «Samson and Delilah» i 1949, ble hun tilbudt færre og færre jobber, og kompenserte med å ta flere og flere eksperimentelle ansiktsoperasjoner. Da hun døde alene i sitt hjem i Florida for ti år siden var hun fattig, ansiktet ugjenkjennelig, og hadde flere prikker på rullebladet for butikktyveri.

Hun hadde heller ikke trådløst internett hjemme.

Ulrik Eriksen er frilansjournalist.