Prikkfri krim

Velkomponert og velskrevet krim.

BOK: Jeg har alltid vært skeptisk til privatdetektivens rolle i norsk kriminallitteratur. Yrkesutøverne er fremmedelementer som ikke har hatt noen naturlig plass i vår hjemlige etterforskningsfauna, og i fiksjonen har det vært vanskelig å gi dem en eksistensberettigelse. De er ganske enkelt vanskelige å tro på.

Bitene passer

Gunnar Staalesen er den som er kommet heldigst fra det, og jeg har i mange år strevd med å ta Pål Gerhard Olsens Aron Ask-figur - en annen bergensk privatetterforsker - på alvor. Olsen har skrevet seks bøker om ham før denne, og jeg har ikke lest alle. De jeg har lest, har slått meg som manierte og virkelighetsfjerne og rotete, men det var før jeg kom meg gjennom «Nattmusikk».Pål Gerhard Olsen har alltid hatt en god formuleringsevne, men den har hatt en tendens til å komme i veien for plottet, som nødvendigvis må ha en trygg plass i en krimroman. I «Nattmusikk» passer alle bitene i puslespillet.

Til Oslo

Olsen har levert en både velkomponert og velskrevet roman om en forsvunnet bratsjist og et brutalt ran, to saker som Aron Ask og hans kompanjong Charlotte Wien roter seg bort i. Det bør kanskje nevnes at Ask for flere bøker siden flyttet til Oslo, og også har en svært traumatisk opplevelse bak seg i forrige bok. Ada Hemmingsen er solobratsjist i Oslo Filharmoniske Orkester, men hun er også forsvunnet. Det bekymrer hennes mor, som sitter i rullestol, alene i en stor villa i Homansbyen, og derfor engasjerer hun vår helt til å undersøke forsvinningen. Samme dag havner Aron Ask og Charlotte Wien midt i et brutalt ran i Majorstukrysset, men er det noen sammenheng mellom de to sakene?«Nattmusikk» er en nærmest prikkfri kriminalroman, bare noen ganger truer Olsens språklige ambisjoner med å ta overhånd. Men det er til å leve med.