Prikkfrie Pixar

Premiereaktuelle «Wall-E» er Pixars niende pengemaskin på rad, og nok en genial forening av kunst og kommers. Men selskapet kunne fort endt opp med å selge datautstyr, avslører ei ny bok.

Steve Jobs var i ferd med å miste tålmodigheten. På et kontor hos den vaklende dataprodusenten Pixar sto en permittert Disney-animatør og forsøkte entusiastisk å selge ham en idé til en ny dataanimert kortfilm. I 1985 hadde Jobs kjøpt Pixar i den tro at det kunne tjene penger på å selge avansert tredimensjonal datagrafikkteknologi. Men nå, tre år seinere, framsto selskapet som et eneste stort og umettelig pengesluk.

Animatøren het John Lasseter, og han visste godt at det sto om Pixars framtid. De fleste i selskapets ledelse bar på ambisjoner om en gang å lage den første dataanimerte kinofilmen. Men dette var en drøm som ikke var uttalt utad, og langt mindre delt av Jobs selv. Apple-gründeren så på animasjonsavdelingen der Lasseter jobbet, som produsent av snutter som kunne promotere Pixars grensesprengende teknologi.

Men Jobs lot seg imponere av Lasseters lidenskapelige presentasjon, og «Tin Toy» (1988) skulle vise seg å bli Lasseters og Pixars store gjennombrudd.

Kursen ble satt mot å bli verdens første digitale animasjonsstudio. Det forteller journalisten David A. Price i den fyldige nye boka «The Pixar Touch: The Making of a Company», den første uavhengige utgivelsen om Pixars historie. Price påviser blant annet den opprinnelige skepsisen blant de fleste mot dataanimasjon. Få klarte å ta det mentale spranget som trengtes for å forestille seg hvordan de uslepne animasjonsforsøkene til Pixar kunne bli raffinerte nok til å få publikum til å glemme at de så på resultatene av utregninger fra en datamaskin.

Lasseter hadde tidligere vakt oppsikt internt i datakretser med «Luxor Jr.» (om lampa som seinere fant veien inn i selskapets berømte vignett) og «Red’s Dream», en liten fabel om en enhjulssykkel som drømmer om sirkuslivet. Begge hadde tøyd barrierene for hva man kunne gjøre med dataanimasjon. «Tin Toy» illustrerte hvordan en søt baby kunne bli et skrekkinngytende vesen sett fra perspektivet til et lite leketøy. Kortfilmen vant - i tillegg til Pixars første Oscar - også Disneys oppmerksomhet. Det legendariske animasjonsstudioet hadde lenge vært skeptiske til å bytte ut fargestifter med datamaskiner, men ble imponert av «Tin Toy», som beviste at en blikkdings’ følelser kunne formidles overbevisende gjennom piksler. Forhandlingene mellom Pixar og Disney resulterte i en avtale om tre helaftens dataanimerte filmer. Det ble begynnelsen på et ekteskap preget mer av fornuft enn glødende kjærlighet.

«Toy Story» hadde premiere i november 1995 og var verdens første dataanimerte spillefilm. Den var også først i en imponerende rekke suksesser fra Pixar. Hollywood blir ofte omtalt som et sted der ingen vet noen ting. Et område der «Supermann» kan bli en økonomisk fiasko, og «Little Miss Sunshine» en pengemaskin. Et terreng der de fleste studioer er fornøyd hvis en av ti av deres filmer slår til skikkelig. I dette forvirrende landskapet har Pixar maktet å manøvrere med uforliknelig stødighet. Ingen av studioets åtte langfilmer har spilt inn mindre enn 350 millioner dollar på verdensbasis. Med sin rad av triumfer er Pixar en abnormitet i filmbyen. Det er som om studioet vet nøyaktig hva de skal gjøre for å skape en suksess. Hva er hemmeligheten?

Pixar representerer en blanding av kynisk kommersiell kalkulering, oppriktig kjærlighet til animasjonsmediet, og en total aversjon mot opptråkkete stier. Pixar lager filmer som er både intelligente og folkelige, for både voksne og barn, og som er både fjollete og oppriktig rørende. Deres siste mesterverk «Wall-E» har for eksempel noen fullstendig hjerteskjærende scener mellom to nesten språkløse roboter.

Mens John Lasseter og hans medforfattere slet med å ferdigstille manuset til «Toy Story», fikk de et tips om å delta på et tre dagers skriveseminar med manusguruen Robert McKee. I den grad det er mulig å lage en formel for suksessfilmer, er McKees prinsipper noe av det nærmeste man kan komme. Lasseter og kompani kom frelste tilbake fra manusseminaret. Siden har Pixars filmer vært selve inkarnasjonen av McKees ideer: en tydelig tre-akt-struktur, og en helt som hele tida defineres på grunnlag av motstanden han møter i fortellingen. De mest fengslende rollefigurene skapes på grunnlag av de løsningene han velger i møtet med problemer og hindringer, hevder McKee.

PILAREN PIXAR: «Wall-E», som hadde premiere i USA i forrige uke, er det suksessfulle animasjonsstudioet Pixars mest ambisiøse film til nå. I tittelrollen er en språkløs søppelrobot som lever et ensomt liv på kloden vår, etter at alt liv er utradert. Her blir en «ekte» versjon av roboten intervjuet. Foto: SCANPIX/REUTERS
PILAREN PIXAR: «Wall-E», som hadde premiere i USA i forrige uke, er det suksessfulle animasjonsstudioet Pixars mest ambisiøse film til nå. I tittelrollen er en språkløs søppelrobot som lever et ensomt liv på kloden vår, etter at alt liv er utradert. Her blir en «ekte» versjon av roboten intervjuet. Foto: SCANPIX/REUTERS Vis mer

Men til tross for sine konvensjonelle prinsipper i bunn, framstår Pixars filmer alltid som forbausende friske. McKees oppskrift kan ikke i seg selv hindre resultatene fra å bli forutsigelige forglemmeligheter. Pixar bruker derfor enorme ressurser på manusutvikling. Fordelen med dataanimasjon er at manusprosessen ikke er over når selve produksjonen av filmen begynner. Det kan flikkes og justeres, prøves ut nye versjoner av scener, og legges til og trekkes fra elementer hele veien fram til premieren. «Toy Story 2» (1999) var i utgangspunktet tenkt som en relativt rimelig oppfølger som skulle lanseres rett på video. Men da Lasseter fikk se den første versjonen av den, bestemte han seg for å oppgradere den, og satte i gang en lang prosess med forbedringer, tilføyelser og omstruktureringer. Resultatet var en oppfølger som var langt bedre enn originalen. En raritet i Hollywood. Pixars arbeidsstruktur oppfordrer dessuten til stor grad av teamarbeid, og mange av manusforfatterne og regissørene som er fast ansatt av studioet, har vært med helt siden starten.

Selv på sitt flateste resulterer det i filmer med uant kompleksitet. Mange hevder for eksempel at den relativt forutsigbare grunnhistorien i «Biler» gjør filmen til studioets svakeste. Men ta en nærmere titt på den og et utall av rike komiske detaljer dukker opp. Disse mikrohistoriene er John Lasseters store styrke, og gjør Pixar-filmene usedvanlig slitesterke. En kvalitet mang en familiefar og -mor vet å prise seg lykkelig for.

Mens Pixar kvernet ut den ene blockbusteren etter den andre utover på nittitallet, gikk samtidig Disney på flere kommersielle smeller. Samarbeidet med Pixar sikret studioet svært viktige inntekter, men få hos Disney klarte å se at de samtidig fødde et monster som truet med å overta Disneys dominans i animasjonsverdenen. Da distribusjonsavtalen med Pixar gikk ut i 2005, hadde gigantsuksesser som «Oppdrag Nemo» (2003) og «De utrolige» (2004) gjort Pixar så ruvende i markedet at de ikke lenger var avhengig av Disney. Eneste utvei for det tradisjonsrike studioet var å kjøpe konkurrenten. Steve Jobs fikk til slutt 7,4 milliarder dollar for Pixar og plass i Disneys styre. En pen avkastning for selskapet han kjøpte for fem millioner, 20 år tidligere.

Ulrik Eriksen er journalist og filmskribent.

Prikkfrie Pixar
RADARPAR: John Lasseter til venstre, regissør Andrew Stanton («Finding Nemo», «Wall-E») til høyre.
PÅ DEN RØDE LØPEREN: Filmen om roboten er en av årets mest kritikerroste.