PANAMA:  Pianisten Danilo Pérez tar med seg sine latinamerikanske røtter inn i jazzen på sitt nye album, «Providencia». Foto: Raj Naik/www.daniloperez.com
PANAMA: Pianisten Danilo Pérez tar med seg sine latinamerikanske røtter inn i jazzen på sitt nye album, «Providencia». Foto: Raj Naik/www.daniloperez.comVis mer

Prima pianist fra Panama

Danilo Pérez tar stadig nye spennende steg i sin «globaljazz».

ALBUM: Danilo Pérez (44) er best kjent fra pianokrakken i Wayne Shorter Quartet de siste åra, men den panamanske, USA-bosatte musikerens internasjonale karriere startet allerede i 1989, da Dizzy Gillespie hentet ham til sitt United Nations Orchestra. Som leder har han utgitt nærmere et dusin album, og «Providencia» er hans første for det stadig mer interessante jazzselskapet Mack Avenue i Michigan.

Ikke uventet kombinerer Pérez moderne jazz med latin-amerikanske elementer, tilføyer impulser gjennom musikere fra ulike himmelstrøk og kler tidvis musikken i en slags kammerdrakt.

DANILO PÉREZ: Nye spennende steg fra en stor musiker.
DANILO PÉREZ: Nye spennende steg fra en stor musiker. Vis mer

I tillegg til sine mangeårige medspillere Ben Street (kontrabass) og Adam Cruz (trommer) har han med seg den libanesisk/amerikanske perkusjonisten Jamey Haddad, conga-spilleren Ernesto Diaz fra Colombia, den indisk/amerikanske altsaksofonisten Rudresh Mahanthappa, den portugisiske sangeren Sara Serpa og en klassisk blåsekvintett (USA) på deler av albumet.

Dermed kan han formidle sine ganske finurlige komposisjoner med rik klanglig variasjon.

To improviserte duetter med Mahanthappa og to søramerikanske klassikere, «Irremediablemente Solo» og «Historia de un Amor», har også fått plass på dette albumet fra en pianist som langsomt, men sikkert er i ferd med å bli en stolpe i den moderne jazzen, først og fremst som utøver og komponist, dernest som organisator, gründer og pedagog i både Panama og USA.

Artikkelen fortsetter under annonsen

AMERIKANSKE Uri Caines pianist/komponistkarriere er spesiell. Den beveger seg mellom ulike typer jazz og samtidsmusikk med originale avstikkere til Mahler, Bach og andre klassiske størrelser, og har avstedkommet mye original musikk som er veldokumentert og tilgjengeliggjort gjennom snart 20 år på det tyske plateselskapet Winter & Winter.

URI CAINE TRIO: Mangslungen musiker tilbake i pianotrioen.
URI CAINE TRIO: Mangslungen musiker tilbake i pianotrioen. Vis mer

På sitt nyeste album, «Siren», er Caine (55) tilbake i den akustiske pianotrioen sammen med bassisten John Hébert og trommeslageren Ben Perowsky.

Med unntak av «Green Dolphin Street» har han skrevet hele platerepertoaret og leder an i en rytmisk/harmonisk ekskursjon som bærer hans personlige uttrykk.

Samtidig er Caine forankret i den typen moderne pianojazz som Thelonious Monk og seinere bl a Andrew Hill og Jason Moran har vært eksponenter for. Det kan til tider låte labyrintisk, skakt og kantete når han tar av for fullt, men han holder nesten alltid fast ved ordinær tonalitet, fast puls og en gjennomstrømmende swingfølelse. Han unner også seg selv (og oss) noen små gløtt av enkel, upretensiøs melodifortelling.

Klaverteknisk er han som alltid frapperende, og kommunikasjonen og interaksjonen i trioen virker vital, om enn mer tradisjonelt pianostyrt enn hva man kanskje kunne vente av en så vidt «europeisk» orientert musiker som Uri Caine.

SPRING: Oppskriftsmessig avantgarde.
SPRING: Oppskriftsmessig avantgarde. Vis mer

BLANT det danske plateselskapet ILKs vårutgivelser er to av spesiell interesse i Norge siden de involverer norske utøvere. Den kvinnelige vokalgruppa IKI, der tre av de ni sangerne er norske, debuterer med albumet «IKI», mens saksofonisten Torben Snekkestad sammen med instrumentkollega Anders Banke, bassist Jonas Westergaard og trommeslager Peter Bruun utgjør kvartetten Spring, plateaktuell med «Slides».

Mikrotonalitet og meditativ stemning er vesentlige elementer i Springs uttrykk, der de to blåserne knapt spiller en streit jazztone, men er desto mer aktive i en klangpalett som også omfatter klarinetter.

Et ekko av Ornette Colemans kvartetter gir Slides en viss jazztilknytning, men albumet vil nok først og fremst appellere til lyttere med øre for frijazz/avantgardejazz, uten at det framstår som spesielt nyskapende, men snarere som et ivrig skudd på en etter hvert solid stamme.