Primadonna i sikte?

Det bruser i fjær og knitrer i silke. Det blitzer i lys og blinker i krystall. Det skinner i perler og beundrende blikk. Og der kommer Wenche Foss. Men hvem kommer bak? Hvem er runner-up-ene i den store, norske primadonnastafetten?

Bare for å gjøre det klart med én gang: Også norsk teaters neste frontfigur vil være en kvinne. Uansett hvor langt vi er kommet i likestillingen, og uansett utradering av ordet «skuespillerinne» til fordel for det kjønnsnøytrale «skuespiller»: primadonnavesenet, med sin sosiale galskap, sine diamanter og skandaler, nytelsen av å være midtpunkt, av å være fetert, beundringen, silkekjolene og taftintrigene, er og blir en kvinnegreie. Bare smak på ordet: kan man tenke seg en norsk teaters «primadon»? Likestillingsombudet, Bjørn Floberg, Bjørn Skagestad og Sverre Anker Ousdal må ha meg unnskyldt, men også den neste blir en kvinne. Eller som Wenche Foss selv har sagt det: «Teater er ikke jobb for et skikkelig mannfolk!»

  • Den største trusselen mot primadonnarollen, slik vi i dag kjenner den, er derfor ikke likestillingen, men spørsmålet om teatret vil klare å holde på sin høye glam-faktor (glamour-uttelling) i årene framover. For er ikke vår tids stjerner på andre arenaer, i film, på TV og i musikkbransjen? Og med den repertoarpolitikken norske teatre for tida har, der det knapt er mektige og gnistrende roller for skuespillerinner, er det et spørsmål om primadonnaer i det hele tatt kan la seg skape. Kunne Wenche Foss blitt primadonna etter tre år som hekk i Kardemomme by på Nationaltheatret? Som prinsesse i folkeeventyrene, eller fra dypet av et tjukt ullkostyme som sirkushesten Stjerna?
  • På den annen side: Når teatret har overlevd i 2500 år, den moderne primadonnarollen i over hundre, hvorfor skulle ikke primadonnarollen klare hundre år til? Er i grunnen ikke forholdene enda bedre for primadonnaene i dag med moderne medier, med mulighet for massespredning og pendling mellom teater, film og TV (eksempel: Glenn Close)? Med vår tids ustanselige, og på grensen til det elitistiske, dyrking av enerne, av berømmelse, suksess og kjendiseri. Har primadonnaene historisk sett i grunnen hatt bedre jordsmonn noensinne? De store, turnerende skuespillerinnene på seint 1800- og tidlig 1900-tall - teaterdivaene Sarah Bernhardt, Eleonora Duse, Gabrielle Réjane, Johanne Luise Heiberg og vår egen Johanne Dybwad - ville ofret et bein (unnskyld, Bernhardt) for å få kringkastet sin 80-årsdag til et helt folk.
  • Derfor dreier det seg først og fremst om at den rette personen dukker opp. I teatret. Men hva må hun ha, hvilke faktorer eller betingelser er nødvendige for at man engang skulle kunne overta rollen som ny førstedame etter Wenche Foss?
  • Alderen, eller tidsfaktoren , er viktig, men ikke avgjørende. Man kan bli primadonna 35, 40, 50 eller 60 år gammel. Det avgjørende er at man over tid har bygd seg opp en posisjon. Derimot er den kunstneriske faktoren innlysende. Det som hever primadonnaen over kjendiseriets døgnfluer, er hennes forankring i scenekunsten. Talentet og posisjonen må være ubestridelig. Hun må være en stor skuespillerinne, begavet og en mester i sin kunsts teknikk. Bør hun være tragedienne eller komedienne? Fordums primadonnaer var kjent for sine tunge, tragiske roller. En effektfull kombinasjon i dag (kfr. Wenche Foss) er komediennestatus på film, og en miks av komedie/lystspill/musikal og store dramatiske roller (for eksempel Ibsen) på scenen.
  • Kjendisfaktor. Intet annet duger enn kjendiseriets A-klasse. Hvor ubehagelig det enn er i Stortingsgata en lørdagskveld: Stupfulle trøndere på bytur må gjenkjenne henne umiddelbart. Den offentlige primadonnarollen er den viktigste en skuespillerinne kan spille, og privatlivet, helst pikant og turbulent minst hvert femte år, må være integrert. Utbredt sosietetsliv - i dag uteliv og de få, sentrale kjendisfestene, eget bord på in-restaurant, styrtrik ektemann og kanskje en personlig tragedie, er neppe noen ulempe.
  • Glam-faktor - med stikkord «diamonds and pearls». Også utenfor scenen må primadonnaen lyse av glamour, stil, raffinement, eksklusivitet, design og velkledd suffisanse. Utseende og utstråling er like viktig off som on stage. Ingen har sagt det bedre enn operadivaen Maria Callas: «Kunsten er beherskelse, og akkurat som i livet handler det om å gjøre entreer og sortier. Resten dreier seg om ikke å tape masken underveis.»
  • Sosial faktor. Wenche Foss ga den offentlige, norske primadonnarollen et sosial-humanistisk ansikt. Primadonnaen må «bjuda på sig själv». En primadonna som isolerer seg i sin «festung» i åsen, og ikke kjemper utad for minst tre gode saker som rører ved folks hjerter, holder ikke lenge i dagens Norge. Primadonnarollen er heller ikke ferdigskrevet. Den nye primadonnaen skriver den selv ved å spille seg selv hver dag. Det må dessuten være slik at en vanlig norsk kvinne etter 45 år kan erindre at primadonnaen tryllet fram en sjokolade fra kåpelomma da kvinnen var en blyg småjente.
  • PR-faktor. Primadonna blir man ikke ved tilfeldig Lotto-trekning eller bare ved å være en fremragende kunstner. Man må legge agn, jakte og jobbe for det for egen maskin. Sosiale nettverk, nese for PR-uttelling, medieeffekter og «talk of the town» er stikkord. I dag må man kort sagt beherske media. Man må heller ikke slite ut ansiktet i reklame, såpeserier eller quiz-shows.
  • Så hvem er runner-up-ene i dagens teater? 68-generasjonens kvinner, 70-tallistene i norsk teater, er det bare å hoppe bukk over. Uansett hvor gode de er på scenen, kvinner som ikke vil bli kalt «skuespillerinner» er det i dette tilfellet ikke mye håp for. Blant dem pluss-minus 50 år har Nationaltheatret to favoritter: Lise Fjeldstad (58) og teatersjef Ellen Horn (46). De holder kunstnerisk, og har begge et sosialt hjerte. Men er det ikke noe for eplekjekt over dem? Drikker de sherry en søndagsformiddag, eller ødelegger de ryktet sitt ved å gå tur? Er glitrefaktoren, «diamonds and pearls» og den sosiale galskapen sterk nok? Ellen Horn, hvordan blir hun på scenen igjen? Er hun blitt for mye sjef og teaterlivets svar på Gro?
  • Kjersti Holmen (41) er allerede utropt som klareste runner-up av mange, men har samtidig sagt at hun tror primadonnarollen er død. Vil hun? Eller er hun blitt litt sosialt grå i det siste? Klarer hun å by på seg selv, er hun samfunnsengasjert? Kunne hun latt kjolen sprekke for åpen skjerm? Kjersti Holmen er i hvert fall en stor skuespiller i komedie og revy, har suksess på film og TV og bygger seg opp som karakterskuespiller.
  • Pluss-minus 30 er det flere både på Det Norske og National som peker seg ut med godt utseende, talent, tekke og appell. Anneke von der Lippe (33) er et magnetfelt på scene og lerret, men er det noen som får øye på henne på gata? Gjertrud Jynge (31) har mye av det samme, men er hun høy nok til å fylle primadonnarollen? På Nationaltheatret har Laila Goody (26) og Andrine Sæther (33) den samme «star quality». Men kan de skride ned en trapp på stiletthæler, spise østers med dannelse og har de sjokolade i lomma? Og er de i stand til å lage skandaler?
  • Mitt stalltips? Det er henne Wenche Foss selv plukket ut, og som overstrålte alle som Eliza Doolittle på Wenche Foss' 80-årsdag 5. desember: Herborg Kråkevik (23). Hun har potensialet, naturtalent, utstråling og appell både blant folk og ukepresse. Hun er pen, rykker stadig opp i kjendisdivisjonene og kan synge. Men hun er samtidig full av usikkerhetsmomenter, og trenger minst tolv år med hard jobbing, teaterskolering og slit. Og så er det et spørsmål om hun vil. Og har lyst. Og om hun får seg litt mer sobel, designersnitt og perler i garderoben.
PRIMADONNA: Men hvem er arvtakeren.
Wenche Foss