Primal galskap

Primal Scream ga 90-tallet et musikalsk, smil ende ansikt. Nå er de doptrøtte, desillusjonerte og sinte. Og galere enn noensinne.

Primal Scream kunne egentlig bare lagt opp. En band som klarer å forvandle seg fra utdaterte og irrelevante Byrds-kopister på åttitallet til jordklodens viktigste band på nittitallet, kan i praksis legge opp, vel vitende om at ettermælet forlengst er sikret. Primal Screams tredje album «Screamadelica» fra 1991 var den perfekte krysningen av rock'n'roll og acid house, og vil i neste måned sannsynligvis bli betraktet som nittitallets viktigste musikalske milepæl.

SÅ: HVORDAN KAN ET BAND, hvis vokalist Bobby Gillespie (Skottlands svar på Knut Schreiner) i tillegg spilte trommer på en av åttitallets klassiske debuter, «Psychocandy» (1985) med The Jesus And Mary Chain, legge opp etter en slik bragd? Selvsagt kan de ikke det. De drar til USA og lager sin egen versjon av «Exile On Main Street» («Give Out But Don't Give Up»), med - på klassisk Stones-vis - tilhørende heroinavhengighet som nesten ødela bandet. Ikke nok med det; de fremmedgjør det nyvunnede klubbpublikummet sitt, som de senere vinner tilbake igjen med den tunge, dub-aktige «Vanishing Point».

Nå er de stolte skotske rock'n'rollerne tilbake. Sintere, galere, og med sitt beste album siden «Screamadelica». Bobby og Stone Roses-bassist og fast Primal-medlem Mani er i Oslo for å snakke om «Xtrmntr» (uttales «Exterminator»), en fantastisk reise inn et frijazzende og psykedelisk mayhem som ender opp som en slags kosmisk miks av intens rock'n'roll og klubbmusikk. Det er neste steg videre for et band som aldri kommer til å resirkulere gamle suksesser.

MEN, VISER DET SEG, de er ikke særlig interessert i å snakke om skiva. Hele Storbritannia har gått til helvete, og det er tross alt viktigere.

- «Xtrmntr» reflekterer bare det som skjer i England for øyeblikket. Det er et veldig heavy sted å være. Det er masse vold. Det er masse folk som er ødelagt av dop. Og regjeringen gjør ingenting for å hjelpe folk. Det er så mye kokain og heroin i omløp at det nesten er uvirkelig. Går du på puben en vanlig tirsdag, vil du finne lange køer med folk som skal inn i toalettlukene. Og ingen skal drite, forteller Mani bekymret.

Og fortsetter:

- Kokain er over alt. Det dreper kreativiteten, og det dreper mennesker.

Mani vet hva han snakker om. The Stone Roses, et av nittitallets viktigste grupper, gikk til helvete på grunn av et altfor entusiastisk kokaininntak da de spilte inn den mislykkede oppfølgeren til sin banebrytende 1989-debut. Og problemet er overalt.

- I Glasgow, hvor vi kommer fra, er narkobruken helt ute av kontroll, sukker Bobby.

- Jeg måtte til og med flytte fra Brighton, fordi det begynte å bli for heavy der også. Ta mitt ord for det; Brighton i dag er stappfull av «rocks» (ren, krystallisert kokain - journ. komm.) og heroin. For ti år siden var Brighton et nydelig sted å være. Slik er det ikke lenger.

- Hele landet er ødelagt. Dopbruken ... Bobby mister tråden et øyeblikk.

- Det gikk for langt? fortsetter vi.

- Ja, det gikk for langt.

VI PRØVER Å SPØRRE OM ikke nettopp Scream-gjengens «mistet-den-i-narkofylla»-opplevelse med en sjekk på 20 000 pund (da de vant den prestisjetunge Mercury Music Prize i 1992) nettopp er godt eksempel på at ting har gått altfor langt. Men, skal det vise seg, den godeste og ganske rørete Bobby er helt ustoppelig akkurat i dag. Han er egentlig ikke så opptatt av bli spurt om noe. Han er mest opptatt av å få sagt mest mulig. Og nå vil han forklare oss hvorfor alt er gått til helvete.

- Jeg tror all dopbruken er en reaksjon mot innholdsløsheten i tilværelsen. I England er folk usikre, fordi det ikke finnes noe håp eller framtid for mange av dem. Det finnes ikke jobber. Folk har ikke noe sted de kan få utløp for kreativiteten sin. Regjeringen gjør det vanskelig for arbeiderklassen å komme seg inn på universiteter...

Deretter følger en lang tirade om hvordan arbeiderklassen systematisk blir holdt nede. Så begynner han å snakke om de ødeleggende kreftene «americanism» og «reagenomics», for så å redde seg inn igjen med at «Cool Britannia» bare er et steg tilbake, og at mørket har senket seg over landet.

- Folk har det vanskelig. Svært vanskelig, sier en oppgitt Bobby Gillespie.

En 37-årig sosialistsønn som for lengst har sluttet å skrive oppløftende hymner som «Movin' On Up». Nå heter låtene «Exterminator», «Blood Money» og «Pills».

- TROR DERE VIRKELIG publikum er klar for, eller har lyst til, å dykke ned i Primals nypolitiske univers?

- Vi må gjøre folk mer bevisste. Det har foregått en gradvis avpolitisering av folk helt siden Thatcher kom til makta. Det finnes ingen radikalisme lenger. Det finnes ingen følelse av fellesskap. Det finnes ingen militante bevegelser. Faktisk finnes det ikke en genuin og opposisjonell venstreside lenger, hevder Bobby.

- Og dette skyldes ...?

- Det skyldes angrepene på arbeiderklassens bevegelser. Angrepene og avviklingen av fagforeningene, sier Bobby.

Og lar Mani slippe til noen sekunder.

- I Skottland er det enda verre. Skottland brukes som forsøkskanin på engelskmennenes sosiale eksperiment.

HADDE DET IKKE VÆRT FOR den småsnøvlete leveringen av disse argumentene, ville vi kanskje ikke fått følelsen av å sitte på en brun kafé og lytte til en sosialist snakke om fordums storhetstider. Og resonnement som åpner med «Dette kommer til å høres ut som en konspirasjonsteori» lover aldri godt. Spesielt ikke for døgnåpne kjemiske fabrikker som Bobby Gillespie.

For å snu samtalen bort fra flammende sosialistisk monolog, må Bobby rett og slett avbrytes.

- Tar vi dine argumenter i betraktning, så burde jo Bono og hans like være mer opptatt av hjemlige problemer enn å prøve å redde resten av verden?

- Hør her! Bono er en conscious man! Mani, viser det seg, er en selverklært rasta. - Bono er så venstrevridd at han var i Nicaragua og El Salvador på åttitallet, uten at noen visste om det, skryter Bobby.

- Er det så beundringsverdig da? Rockemillionærer må jo også fylle tida med noe ...

- Nei, det er lettere for deg å si sånne ting. Tror du for eksempel Tina Turner er venstrevridd? Sting? Mick Jagger? Bobby freser.

- Så dere vil støtte Bono i britisk presse?

- Ja, ja, ja. Respekt! Vi har møtt han, og vi vet hva han står for. Dessuten prøver han i det minste å gjøre noe.

SÅ ER VI TILBAKE i Primals eget helvete igjen. Vel, et slags helvete. For Bobby innrømmer at bandet har store problemer med å motstå fristelser. Som kan være helt ødeleggene hvis du er studio for å spille inn plate. Dealerne deres brukte å dukke opp på tirsdager. Det ødela automatisk hele uka for den notoriske gjengen. Plutselig var det fredag, og hva hadde de egentlig fått gjort?

- Men du kan likevel ikke lage musikk så forvridd, forvrengt og psykedelisk som oss uten å ha tatt all den narkoen vi har gjort, sier Bobby, før han legger ut om hvor farlig det er å miste balansen i forhold til et kontrollert narkoforbruk.

- I am a drug addict, innrømmer han tørt.

Men så lyser Bobby opp. Han forteller om hvor festlig det var å miste den sjekken på 20 000 pund i dypt tilsjasket tilstand. Om hvor gøy han hadde det sist helg, da han var oppe i tre - eller var det fem? - dager i strekk. Om hvor gøy det er bare å feste med damer.

Dette, folkens, er det man visstnok fortsatt kaller rock'n'roll. ·