Primal Scream

Velprodusert furtepop.

CD: Det er neppe tilfeldig at de to kapitlene av Primal Screams albumhistorie som gjerne blir trukket fram som klassikere (gospelhouse-eposet «Screamadelica» og technorock-raserianfallet «XTRMNTR») også er av de som er minst avhengige av at Bobby Gillespie synger bra. Når det ble meldt at engelskmennenes spydig titulerte niendeskive skulle være ei popplate, var med andre ord ikke det nødvendigvis en god nyhet.

Det sagt så slutter «Beautiful Future» å engang late som den er noe annet enn en lissomnihilistisk samtidsslakt halvveis inn i spillelengden, men Gillespies hårreisende ræva vokalevner skader overraskende lite, selv når han later som om han er glad. Nei, det som skader, er det svært ujevne låtmaterialet og det faktum at når Primal Scream slutter å rekke tunge og er oppriktig sure på verden i 2008, høres de ikke lenger sinte ut, bare furtne.