Primitiv og naiv?

«Det nytter ikke å ligne æresdrap med sjalusidrap. De to er markant forskjellige.»

Under rettergangen mot Fadimes far, Rahmi Sahindal, i Uppsala tingsrätt, ble det framlagt en psykiatrisk sakkyndig rapport på fem A4-sider.

Rapporten ble lest opp i retten. Slik fikk vi et bilde av denne mann som den 21. januar 2002 skjøt og drepte sin datter. I rapporten het det: Rahmi Sahindal er kognitivt underutviklet og mangler evne til empati. Han reagerer primitivt og naivt. Han er steil og rigid og inngår ikke i dialog, men starter ethvert intervju med en monolog om hvordan hans datter vanæret ham. Han er ikke syk, ikke engang alvorlig deprimert, og lider ikke av noen psykisk lidelse.

«Primitiv og naiv» - karakteristikker som normalt ville påkalle de liberales vrede, får her passere i full offentlighet. Heller ikke forsvarer eller den tiltalte selv protesterer. En liberal offentlighet og forsvaret har her trolig en felles interesse: ved å fremstille tiltalte som primitiv og naiv kan forsvaret håpe å skape sympati for ham som en tafatt skikkelse.

Offentligheten derimot er mer opptatt av ikke å stemple «en hel kultur».

«Primitiv og naiv» tjener også dem som vil vektlegge individets rolle i dette drap som andre betegner som æresdrap. Sjalusidrap handler jo om et individ? Handler ikke også æresdrap om et individ? Er det noen forskjell, og hva er den?

Æresdrap er en farlig kategori. Man risikerer å stemple en hel kultur, eller en gruppe mennesker som inngår i en tradisjon der «ære» kan forvolde drap. På spørsmål fra sin forsvarer om drapet på Fadime var et æresdrap, svarer Rahmi Sahindal nei, han er ikke ute etter ære i Sverige.

Men hans datter forulempet ham, og så har han dradd og skutt henne. Han benekter også at æresdrap eksisterer i hans region i Tyrkia idag, skjønt det gjorde det for en hundre, femti- seksti år siden. «Denne hendelsen» - hans ord for drapet - var en tilfeldighet. Riktignok hadde han syslet med tanken om å drepe Fadime en fem- seks måneders tid. Men når han skjøt, skyldtes det at han var syk. Man må jo være syk for å drepe sin egen datter.

«Primitiv og naiv» blir det nærmeste han kommer til en diagnose.

Psykiateren benekter at han er syk. Retten dømmer ham til livstids fengsel for dette drap som lignes med en henrettelse: En forsvarsløs ung kvinne blir skutt på kloss hold i påsyn av sin mor og to søstre - den ene kun 13 år. For meg, som fulgte rettssaken i Uppsala, ble «primitiv og naiv» stående merkelig uimotsagt. Primitiv - for hvem? Ettersom rettssaken skrider frem og det ene vitnet etter det andre unnslår å uttale seg, familien slår ring rundt drapsmannen, og en slektning plutselig står frem og påstår at det var han som skjøt Fadime - blir logikken i dette æresdrap stadig klarere.

Når Fadimes far, i siste minutt før ankefristen utløp den 25. april, trakk tilståelsen sin tilbake, er ringen sluttet. «Æren» står mot loven. Det handler, i min vurdering, om en knallhard logikk som er langtfra primitiv og naiv: den er kløktig og rasjonell - fra et visst ståsted. Det handler ikke om et enkelt individ, men om en sosial gruppe som fungerer etter sin egen kodeks. Tar vi ikke dette på alvor, kommer vi aldri problemet til livs.

Derfor nytter det ikke å ligne æresdrap med sjalusidrap. De to er markant forskjellige. Rett nok kan sjalusi være et element i æresdrap, men andre overlegninger og drivkrefter er viktigere. Sjalusi kan brenne seg ut. Ved æresdrap går drapstrusselen aldri ut på dato. Hun sa det selv, Fadime: «Jeg vet jeg må leve med drapstrusler til deres ånde tar slutt.» Fire år senere ble hun tatt av dage, og det bare en uke før hun skulle reist til Kenya for et år. Det gjaldt å ta den sjansen som bød seg. Anledningen er viktig ved æresdrap. Å unngå å ta en anledning som byr seg, er vanærende.

Ei heller kan æresdrap omskrives som skamdrap. Drap er skam i sin alminnelighet. Ved æresdrap står æren sentralt. Det er ved å prøve å få et grep om dette æresbegrepet at vi bedre kan forstå, og dermed motarbeide, de krefter som kostet Fadime, og andre, livet.

«Ære» kan bety så mangt. Det fins ikke ett æresbegrep, det fins mange. Selv innenfor en enkelt språktradisjon, som arabisk, opptrer «ære» med ulik betydning og anvendelse i ulike regioner og samfunnslag. Slik var det også i Europa: historien viser oss et mangefasettert æresbegrep hvis mening har variert over tid og sted. I det 19. århundret inntrer en utvikling hvor ære går over fra å være et «ytre» begrep - et spørsmål om omverdenens vurdering - til å bli en indre kvalitet - et spørsmål om moralsk integritet. De to henger naturlig nok i hop: selvfølelse og sosial anseelse er to sider av samme sak. Men graden av sammenheng kan variere, og den ene eller den andre dominere. I tradisjoner med æresdrap er det offentlige omdømmet det viktigste. Ære er et spørsmål om omverdenens vurdering. Derfor kan det også bli så katastrofalt for den som våger å inngi en anmeldelse for vold: «Hun utleverte meg til verdensopinionen!» sa Fadimes far i retten.

Nettopp. Verdensopinionen er et nøkkelord. Og den består, i samfunn med en streng æreskodeks, av noe vi kan betegne som æresgruppen: en gruppe mennesker som deler et bestemt menneskesyn. En slik æreskodeks har strenge regler for tildeling og tap av ære. Uten regler for tap av ære gir det ikke mening å snakke om en æreskodeks.

Reglene er å betrakte som minimumsstandarder. Bryter man dem, mister man æren. Æren er som den nesen du har: et enten-eller. Den kommer ikke i grader. Derfor blir gjenopprettelse så viktig. Som Fadime sa i et TV-intervju: «Å drepe meg er den eneste måten de kan gjenvinne sin ære, sin stolthet på.»

I et slikt perspektiv blir drap en nødløsning - fra gjerningsmannens synspunkt. Fengsel er ikke avskrekkende, skjønt man prøver å unngå det. Å la et mindreårig familiemedlem utføre ugjerningen er vanlig mange steder. Å benekte drapet, eller påstå seg syk, er andre alternativ. Uansett må offentligheten, om ikke retten, få vite at man har «vasket skammen av».

Ære forutsetter altså et applauderende publikum. Uten en gruppe meningsfeller faller æresdrap i fisk. På spørsmål om drapet på Fadime kunne vært avverget, svarte Nalin Pekgul, svensk Riksdags-medlem av kurdisk herkomst: «Ja, ikke av svenske myndigheter, men av kurderne i Uppsala.»

Nærmiljøet har en rolle i å avverge æresdrap. Æresbegreper som undergraver menns sosiale aktelse hvis de mister kontroll over sine kvinners seksualitet, må til livs. Så ulage har menn innrettet seg at deres ære står og faller med kvinners vandel (eller ryktet derom). Kvinner er å betrakte som menns eiendom. Denne totale sårbarhet har sitt motstykke i æresdrap i siste konsekvens. «Den endelige løsningen,» som Fadimes far sa i retten.

I tradisjoner med æresdrap er ære et kollektivt fenomen, ikke et spørsmål om et enkelt individ. Slekta har felles ære. Æren omsettes i materielle goder samt respekt, som omsettes i jordisk gods - f.eks.

kvinners verdi på ekteskapsmarkedet. «Nu vil ingen gifte seg med jentene i slekta,» sa Fadime om sin egen families vanære.

Rapporter fra mange hold tyder på at æresdrap er i oppsving. Det henger sammen med kvinners økte frigjøring, framveksten av fundamentalisme, og migrasjon. I Tyrkia er det en økning av æresdrap i Istanbul som følge av økt innflytting fra landsbygda og sosial marginalisering.

Mitt utgangspunkt var en karakteristikk - «primitiv og naiv» - som ble anvendt i en psykiatrisk sakkyndig rapport om en morder, Rahmi Sahindal. Mitt budskap er en advarsel. Ta ikke karakteristikken på alvor.

Javisst er drap en primitiv handling, og drapsmenn kan vel være naive. Men i den type drap det gjelder her, ligger rasjonelle avveininger til grunn.

Mangel på empati og en bestemt kognitiv orientering inngår naturlig nok i bildet.

«Stakkars pappa,» sa Fadime - tre ganger - i timene før hun ble drept. Det er synd på mennesket, også de som føler seg tvunget til å drepe for ærens skyld. Vi kan aldri sikre oss mot æresdrap. Men vi kan målbevisst arbeide på flere fronter samtidig for å motvirke dem. Faren for at innvandrere blir urettmessig stigmatisert øker for hvert æresdrap som begås. Derfor må intet være ugjort som kan bevirke integrering. Samtidig må sikkerheten skjerpes for kvinner i faresonen.