Prince mild

«Once again I don't follow trends, they just follow me,» synger The Artist på sitt siste album. For ti år siden ville han kommet unna med en slik uttalelse. I dag viser det bare hvor liten bakkekontakt mannen har.

Nett-bom

Nittiårene har ikke vært snille mot den engang så genierklærte funk-førsteelskeren fra Minneapolis. Pressen irriterte seg, og fortsetter å irritere seg, over fyrens håpløst idiotiske navneskifter. Denne plata er eksempelvis produsert av Prince, men arrangert, komponert og framført av The Artist.

Men langt verre enn slavefrigjøring fra Warner Bros. og navneskifter, er det faktum at Prince har laget dårligere og dårligere plater. Faktisk så dårlige at knapt noen gadd å heve et øyebryn når den selvopptatte funk-narsissisten slapp enda et slapt album. Men ikke nok med det. Den lille artisten med stor A oppdaget Internett, og trodde - i likhet med David Bowie - at dette på en eller annen måte skulle revitalisere karrieren hans. Vi fikk isteden oppleve en godt voksen mann nesten rote bort karrieren sin på nettet.

Ørkenvandring

Etter visse forhåndsrapporter å dømme skulle visstnok førtienåringens kreative ørkenvandring nå være over. «Rave Un2 The Joy Fantastic» var Prince for alle penga igjen. Genial funk, genial pop, genial ditt og genial datt, slik vi alltid har håpet at han kunne bli igjen.

Men, dessverre, dette er bare enda et av The Artists unødvendige nittitallsalbum.

Noe har forhåndsrapportene hatt rett i. På «Rave Un2 The Joy Fantastic» låter han mindre utdatert enn på lenge, og ei heller er han så desperat i sitt forsøk på å være funky. Men de kreative saftene har tørket inn, og alt sexsnakket er i dag bare irriterende. Og bortsett fra «Tangerine»-tekstlinjen «Some days I make a lot of money and give it all away. 2 take my mind off the tangerine color of our negligée» , er det ikke mye tekstmessig bravur å glede seg over.

Likegyldig

Det er låter på dette albumet som hinter (og bare det) om fortidas genistreker. «So Far, So Pleased», «The Sun, The Moon And Stars», «Everyday Is A Winding Road», «Silly Game» og «Strange But True» er alle bra låter. Men når du vet hva mannen en gang var i stand til å skape av magisk musikk, blir dette bare enda et Artist-album man forholder seg revnende likegyldig til.