Princess of Jazz

Det er ikke å ta for hardt i: Ingen har betydd så mye for norsk jazz som Randi Hultin.

Jan Erik Vold og Egil Kapstad er enige om at det kanskje vakreste minnesmerke over Chet Baker, «Blåmann, Blåmann» aldri ville blitt noe av hvis ikke Randi hadde samlet ham opp, gitt ham mat og mot, og fått ham i studio.

Hun samlet opp mange andre også, ikke alltid fra livets skyggeside, men fra nerver og prestasjonsangst eller fra det ukjente. Hun var fødselshjelper for generasjoner av norske musikere og ubetalt impresario for utenlandske mestrer som ikke alltid hadde jobber i kø.

Sonny Rollins har skrevet forordet i hennes bok «I Jazzens Tegn» og kaller henne The Princess of Jazz. Det er ingen overdrivelse. Som jazzskribent her i Dagbladet i 23 år, som medarbeider i NRK omtrent like lenge og i Aftenposten i ni år var hun ikke bare formidleren av nyheter. Ofte hadde hun en finger eller en hel hånd med i at begivenheten var blitt til. Uten Randis mellomværende ville konserter eller turneer aldri blitt noe av. Og uten hennes gjestfrihet i Gartnerveien 6 på Manglerud ville mange vært fortapt. Hun burde vært lønnet som ambassadør av den norske stat.

I 1984 var jeg på Count Basies avskjedskonsert i Carnegie Hall i New York. Etterpå sto jeg utenfor garderoben hans sammen med amerikanske kolleger. Han ville ikke ta imot noen. Jeg fikk sendt inn en lapp om at jeg kom med hilsen fra Randi i Oslo. Og mens New York Times og alle andre ble stående igjen på utsiden, ble døra slått opp og den gamle hedersmann i rullestol var lutter velvilje. Han fortalte om Antibes, hvor han hadde latt Hultin framkalle filmene sine i hans badekar og om spagettien han hadde spist i hennes Oslo home på nachspiel.

- Rart, sa Randi da jeg fortalte henne det. - Alle sier de har fått spagetti hos meg. Men jeg har aldri servert annet enn ris.

Randi var ikke den intellektuelle analytiker med distanse til det hun skrev om. Hennes drivkraft var varme og positiv entusiasme. Det ble en glede for henne mot slutten av livet at boka hennes ble en bestselger på engelsk og fikk strålende anmeldelser i en rekke land.

Nå blir det en oppgave for kulturminister Ellen Horn å ta vare på den unike samling jazzhistorie Randi etterlater seg i form av lyd og bilder. Der finnes det også opptak med trekkspilleren Finn Enger.

- I klasse med Coltrane, Dizzie Gillespie og Bud Powell, mente Randi. I fullt alvor.