Prinsens pinlige prosjekt

Moderniseringen av kongehuset er ikke fullført. Det må gjennomføres politiske reformer som gir åpenhet om de kongeliges økonomi og sosiale forbindelser.

Kommentar

Kronprinsen var i klemme. Hans ubehag var tydelig for alle. Haakon ville snakke om speiderbevegelsen og verdien av å sove under åpen himmel. Det var også det nærmeste han kom åpenhet. Mediene ville ha svar på hvem som hadde betalt for kronprinsfamiliens luksuscruise i Middelhavet. Prinsen vred seg og svarte så svevende han klarte. Jo, de var invitert av en venn som også er en av eierne av båten, men noe navn ville Haakon ikke ut med. «Jeg tror ikke han har noen interesse i Norge», var forklaringen.

Det er ikke lett å bli klok på denne episoden. Trodde kongefamilien og deres stab på Slottet at spørsmålene om luksusferien var gått over i historien? At problemet hadde oppløst seg selv og blitt arkivert i glemselens uendelige arkiv? Var ikke kronprinsen forberedt på at saken ville komme opp? Og er det mulig at noen har gitt ham råd om å svare slik han gjorde?

Dessverre finnes det bare to mulige svar på disse spørsmålene. Den ene muligheten er at Slottets informasjonsstab har rådet kronprinsen til å være mest mulig tilknappet. I så tilfelle omgir de kongelige seg med folk som er inkompetente og uten evne til å forutsi hendelser som er overveldende sannsynlige. Jeg har vanskelig for å tro at det er tilfelle. Da gjenstår den andre muligheten: At de kongelige selv tviholder på en fornem og behagelig diskresjon som for lengst har gått ut på dato.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Denne saken handler ikke om de kongeliges rett til privatliv, altså til en eksistens der verken andre myndigheter eller mediene har noen adgang. Alle mennesker har krav på slike private sfærer, også de som har arvet sine posisjoner og privilegier. Den kongelige økonomi og mulige forbindelser til de kongeliges nettverk, har derimot ingen slik beskyttelse. Ikke minst fordi det finnes flere eksempler på at de kongelige har mottatt gaver og tjenester og betalt med sin personlige glans. Slike bindinger til den norske økonomiske eliten har utvilsomt offentlig interesse.

Saken har også en side som handler om omdømme. Kronprinsparets utadvendte virksomhet er nøye koreografert av Slottet. Det skal skapes et bilde som er sympatisk, seriøst og varmt. Derfor opptrer Haakon og Mette-Marit gjerne i forbindelser med saker og begivenheter som er grønne eller som demonstrerer omsorg for de underpriviligerte.

Dette prosjektet er ikke lenger særlig troverdig. De stadige luksusferiene, de overdådige klesplaggene og smykkene og den elitepregede vennekretsen, sender helt andre signaler. Ingen krever at de kongelige skal kle seg i sekk og aske eller opptre påtrengende folkelig. Monarkiet er en institusjon som har behov for å omgi seg med opphøyde symboler. Men de må være tilpasset norsk nøkternhet. Allerede i 1821 ble kongedømmet strippet til beinet da Stortinget vedtok Adelsloven som avskaffet alle andre arvelige titler og privilegier.

Da Harald ble konge i januar 1991 arvet han og dronning Sonja et kongelig system som var gått helt ut på dato. De siste tiårene før sin død levde kong Olav en tilværelse preget av isolasjon, bare avbrutt av godt regisserte møter med folket. Det var derfor en betydelig oppgave det nye kongeparet sto overfor. Resultatene kom raskt: Statsbesøk med politisk tyngde (Sør-Afrika, Baltikum, Russland osv.), bredere kontakt med folk gjennom systematisk reisevirksomhet i Norge, vesentlig åpnere forhold til mediene, årsregnskap og årsberetning, åpning av Slottet osv. At modernisering og åpenhet var riktig og nødvendig ble tydelig demonstrert da Mette-Marit trådte inn i den kongelige familien. Uten endringer kunne det lett ha endt på en helt annen måte.

Nå er tida inne for at kongehuset tar neste steg når det gjelder åpenhet og kommunikasjon. Alt tyder på at kong Harald er sterkt opptatt av at han, når tida kommer, kan overlevere et kongehus som er solid forankret i folket, som er i god orden og i pakt med sin tid. For å nå dit, er det behov for reformer. Viktigst er større åpenhet og innsyn i den kongelige økonomi. Den beste måten å oppnå det på, er å gjøre kongen og hans familie skattepliktige på linje med landets øvrige borgere. Et slikt grep vil i en håndvending feie til side det slør av usikkerhet og mistenksomhet som i dag er forbundet med den kongelige økonomi, ikke minst sammenblandingen av det private og det offentlige. Samtidig vil det være behov for nye bestemmelser som regulerer grensene for hva som skal være offentlig og hva som skal forbli privat. Vi trenger en slags kongelig offentlighetslov.

Mange vil hevde at folket i Henrik Ibsens gate 1 vil motsette seg å betale skatt med nebb og klør. Det er tross alt et kongelig privilegium som er mer enn tusen år gammelt. Mye tyder på at det ikke er slik. At kongen selv ikke er fremmed for å finne en ordning på det økonomiske som er mer robust enn dagens system. Uansett er dette til sjuende og sist et politisk ansvar.

Debatten om kongelige episoder har en tendens til å bli et oppgjør ved stedfortreder, der den egentlige motsetningen går mellom monarkister og republikanere. En debatt om skattlegging og offentlighet bør ikke få en slik skjebne. Ingenting tyder på at vår grunnleggende konstitusjon blir forandret med det første. Da må det være i alles interesse at det norske monarkiet preges av ordentlighet og åpenhet.