Prinsesse på prøve

Mette-Marits bekjennelse kom ut av intet og ga kongehuset emosjonell kapital.

||| «Mitt ungdomsopprør har fortont seg ganske mye sterkere enn mange andres, tror jeg. For meg på den tida var det viktig å leve på tvers av det som var akseptert. Det har også ført til at jeg har levd ganske utsvevende. Jeg var i et miljø hvor det ble testet, og vi gikk ut over grenser. Det har vært en veldig dyrekjøpt erfaring for meg, som har tatt meg lang tid å bearbeide. Og sånn at det ikke skal være noen tvil om hvor jeg står i dag så vil jeg si at jeg benytter denne anledningen til å ta avstand fra narkotika».

Ryktene hadde gått i månedsvis. Mette-Marit var alenemor, men det var mye mer: kriminell eks-kjæreste, house-miljø, dopbruk, dristige videoer. Kronprinsen selv hadde bekreftet at det ikke var røyk uten ild når han i et NRK-intervju i mai 2000 bekreftet forholdet og beriket språket med uttrykket «utagerende festing». Da paret ble samboere høsten 2000 spådde mange monarkiets endelikt.

På pressekonferansen der forlovelsen ble kunngjort antydet paret at situasjonen var vanskelig, men utrykte håp om at Mette-Marit ville bli akseptert. De fleste trodde det ville bli med det, ikke minst siden Fredrik Skavlans lange tv-intervju med de forlovede ble både høflig og skandalefritt.

Så kom pressekonferansen på slottet tre dager før bryllupet. Et hundretalls pressefolk hører Haakon og Mette-Marit fortelle litt stivt og formelt om steder de har vært og fondet de har etablert. Men så kommer det uten forvarsel: «Så har jeg lyst til å ta opp en ting til. Jeg har lyst til å snakke litt om fortiden min».

Hvorfor blir dette et sterkt tv-øyeblikk? Først og fremst er det overraskelsen. Dette er live, her og nå, og representerer tv på sitt mest fantastiske: det at vi alle, hver for oss, ser noe betydningsfullt, samtidig, for aller første gang.

Settingen er allerede ekstraordinær, vi er godt inne i velregissert mediebegivenhet med fullt spotlight, et kongelig bryllup. Men ingenting er som en mediebegivenhet i mediebegivenheten: Terrorhandlinger under OL. Attentatet under bilkortesjen. Oppvisningsflyet som styrter under paraden. Overraskelsen over at det midt i det velregisserte skjer noe helt uventet som endrer begivenhetens karakter.

Det er ekte følelser. Og følelser er perfekt for tv. Mange har påpekt hvordan tv har forskjøvet balansen fra det rasjonelle til det emosjonelle og tydeliggjort behovet for emosjonell kapital — også hos de rike, myndige og mektige. I en rekke mediesjangre, fra såpeopera til talkshow, har tv lært oss å skille ekte følelser fra falske, til å avlese tegn og kroppsspråk. Skal man vise følelsene sine på tv, må man ikke feile.

I sin analyse av tv-følelsenes betydning viser den britiske medieviteren John Ellis blant annet til McCann-familien, de med den forsvunne datteren, som framsto beherskede og uten tårer på tv, og ble møtt med mistenksomhet og folkelig skepsis fra første stund. Mette-Marit, derimot, er ekte. Stemmen brister, hun må tørke tårene. Hun sier hun er veldig lei seg, og alle ser at hun mener det.

Det er dyktig mediehåndtering. Det er lenge siden skriftmålet gikk fra å være primært en religiøs sjanger til å bli et viktig innslag i medierådgiverens verktøykasse. Sporene etter planlegging og regi er få, men sluttappellen er ikke til å ta feil av, den som representerer formålet med det hele: «Det jeg nå har snakket om er sider av livet mitt som jeg føler har en veldig privat karakter», sier Mette-Marit og fortsetter: «Derfor ber jeg om forståelse for at jeg ikke får mer spørsmål om dette».

Det virker. Mediene er målbundet. For kronprinsessen er effekten dobbel: Fortiden er tilbakelagt og hun har lagt fundamentet for en ny prinsesserolle — en folkets prinsesse for et nytt århundre, en verdig arvtaker etter Diana. Som alle understreker etterpå, også biskopen noen dager seinere under vielsen, er Mette-Marit en som forstår folks smerte fordi hun selv har feilet, men også en som bærer bud om tilgivelse og nye muligheter. Og det som kunne vært en spiker i kista for monarkiet framstår i ettertid som en helt nødvendig modernisering; det var emosjonell kapital som hadde manglet, og nå var også det på plass.

Etter Mette-Marit og Ari vil enhver rojal gemal med beskjeden framtoning og plettfri vandel fortone seg som overfladisk og uten karakter. Stakkars Ingrid Alexandra.