Prinsessen og kannibalene

Marilyn Monroe, James Dean, Elvis Presley og Diana tilhørte oss alle, og de døde av det. Ikke uten grunn er det i enkelte kulturer tabu å avbilde levende vesener.

Det hele er over. Prinsessen er død og begravet. Som i et eventyr. Drept etter å ha blitt forfulgt av «de onde» paparazziene, fotografene med de lengste telelinsene. Min venninne gråt hele formiddagen søndagen etter at eventyrprinsessen Diana døde. «Det var jo Diana. Det var noe eget ved henne. Hun var så god. Hun tilhørte oss alle.»

Marilyn Monroe, James Dean, Elvis Presley og Diana tilhørte oss alle i en slik grad at det medførte døden for dem. Vi er ikke kannibaler. Vi fortærer ikke mennesker. Vi er heller ikke fundamentalister som forbyr bilder av mennesker. Men grunnen til at avbildninger av levende vesener er tabu i enkelte kulturer, er troen på at man har makt over den man avbilder.

Og kanskje er det noe i det? Kanskje får mediene makt over den de avbilder? Marilyn Monroes, James Deans, Elvis Presleys og Dianas endelikt viser det samme: Den ytterste konsekvens av fråtsingen i våre idolers privatliv er døden.

Gjennom vår medieopptatthet skapes en form for moderne kannibalisme. Mediene opererer med to typer mennesker. Det vanlige mennesket er stort sett bare interessant hvis det utsettes for en ulykke eller katastrofe. Det kan også bli interessant for mediene hvis det slås sammen med andre i tusentall som en del av en gallup eller en statistikk.

Supermenneskene kan være alt fra tv-kjendiser og stjerneadvokater til film- og såpeoperastjerner, idrettsstjerner eller pop- og rockestjerner. Felles for supermenneskene er at de tillegges egenskaper som overgår våre egne og at både deres offentlige liv og deres privatliv er av kollektiv interesse.

Vi pleier å operere med et skille mellom den offentlige sfære og intimsfæren. Dette skillet opphører å eksistere når et menneske blir supermenneske. Da er alt fra dets skilsmisser, spiseforstyrrelser, hyttebygging til alkoholisme, narkomani og død del av den offentlige virkelighet, og nesten av større betydning enn våre egne privatliv. Og kan en skandale knyttes til supermenneskets liv, stiger den allmenne interesse og derved også salgsverdien. I vår medieproduserte virkelighet blir supermenneskets intimliv en vare som selges og kjøpes.

Kannibalismen blir dobbelt: mediene lever av supermenneskene og vi lever gjennom dem. I en kultur hvor våre liv og verdier forflates, virker supermenneskenes liv mer spennende, mer intense, mer fascinerende enn våre egne liv. Individet selger i vår individfokuserte verden. Hvis vi ikke kan finne mening i våre egne liv, skaper kretsingen om supermenneskets intimliv en mulighet til identifikasjon.

Internett byr på en annen variant av denne mediefikseringen av privatsfæren. En familie i Fredrikstad, rapporteres det, har installert kamerautstyr knyttet til nettet. Utstyret gjør det mulig for hvem som helst å koble seg inn på nettet og iaktta alt familien foretar seg i sin leilighet. Siden dette er vanlige mennesker er vel interessen for å titte heller laber, men forestill deg et slikt kamera koblet til boligen til prinsesse Diana før hun døde.

Voyeurisme, eller gleden ved å titte, har helt fra medienes barndom vært en del av medienes estetikk. Ukebladenes hjemme-hos-«Kjendis X»-reportasjer er typiske. Og etter som mediene utvikles virker det som om «titterhysteriet» bare øker.

Filmen er det eneste av mediene som har hatt et bevisst forhold til voyeurismen. Ledende filmteoretikere som Laura Mulvey har i sine analyser knyttet voyeurismen til våre erotiske drifter og til estetiseringen av kvinnen. Hitchcocks «Vindu mot bakgården» og Kieslowskis «Du skal ikke drive hor» er filmatiske refleksjoner over tittermentaliteten. I begge filmene knyttes den forbudte tittingen til døden.

En av dem som har gitt mest dyptloddende analyser av vår kultur, forfatteren og psykologen Rollo May, beskriver vår tidsalder som narsissistisk eller selvdyrkende. Uten en autentisk følelse av egenverdi gjør vi som Narcissus og speiler oss i vårt eget speilbilde. Vår verdi speiles i vår egen og våre omgivelsers betydningsfullhet. Føler vi våre egne liv betydningsløse, kan vi alltid speile oss i kjendisenes. Slik forflytter vi interessen fra våre egne liv til supermenneskets.

I en kultur fattig på religion, ritualer og autoriteter mangler vi de kollektive opplevelser som er så vesentlige for mennesket. Dyrkelsen av supermennesket blir et slags kollektivt rituale. Massehysteriet rundt rockestjerner nærmer seg religiøs fanatisme. Det er selvfølgelig å foretrekke fremfor massehysteriet rundt en Hitler, men like fullt har det sine betenkelige sider.

Tilbedelsen av popstjerner har også en kvasi-religiøs dimensjon. Og slik blir også medifiseringen av Dianas bryllup, død og begravelse et fellesrituale vi alle kan ta del i.

Som skandalen spiller døden og smerten en egenartet rolle i medieritualene.

I vår kultur er døden tabu. Men når våre idoler dør, får vi en sjanse til et kollektivt dødsrituale. Døden løftes ut av sin fortidde posisjon og blir offentlig. I tillegg bærer døden med seg en mulighet for evig liv. Våre døde idoler er evig unge, evig vakre, evig våre. Slik er Marilyn Monroe alltid skjønn og blond, James Dean ung og opprørsk, og eventyrprinsessen Diana vil alltid forbli vakker og god. Det er tankevekkende at da nobelprisvinneren Mor Teresa døde noen få dager etter Diana, var medieoppmerksomheten oppsiktsvekkende mye mindre.

Smerten er et annet aspekt ved medievirkeligheten. Som døden er smerten tabu. Angst, depresjoner, alkoholisme, narkomani og spiseforstyrrelser er noe som gjelder andre, ikke oss. Men når smerten kan projiseres på idealbildet, kan vi våge å se på det. Når idealbildet blir pint i den smerte vi ikke kan vedkjenne oss i våre egne liv, da får bildet mytiske dimensjoner.

Diana ga spiseforstyrrelsene et navn, Marilyn Monroe selvmordet, og stjerne etter stjerne har dødd av et overforbruk av alkohol eller narkotika. Når smerte, død og berømmelse kombineres, oppstår en magisk formel som vi bruker til å skape vår tids udødelighetsmyter.

Paparazziens telelinser er ikke annet enn våre egne øyne satt på stilker. De representerer en kultur der mennesker er til salgs som en del av et kannibalistisk medierituale vi alle er ansvarlige for.