Anmeldelse: «Aladdin»

Prinsessen og lommetyven i oppstaset nyutgave

Mye orientalistisk kitsj i Disneys nye «Aladdin».

NYINNSPILLING: Live-action-versjonen av Disneys gamle tegnefilmklassiker bugner av gull. glitter og kitsj. Video: Disney Vis mer

«Aladdin»

4 1 6

Familiefilm/eventyr

Regi:

Guy Ritchie

Skuespillere:

Will Smith, Mena Massoud, Naomi Scott

Premieredato:

24. mai 2019

Aldersgrense:

9 år

Orginaltittel:

«Aladdin»

«Legger man bort nostalgien et øyeblikk, svelger man moderniseringen.»
Se alle anmeldelser

FILM: Hvorfor skape noe nytt når man kan resirkulere det gamle og velbrukte? Dette er tilsynelatende den gjeldende forretningsidéen i Disney-konsernet nå. Derfra sendes den ene «remake» ut etter den andre på et tilsynelatende umettelig marked. I disse dager er det de klassiske tegneseriefilmene som gjenskapes i live-action format; altså med skuespillere av kjøtt og blod.

Ikke før har vi fortært «Dumbo» før «Aladdin» er på markedet. Trenden tok av i 1996 med live-action-versjonen av «101 dalmatinere». Både «Skjønnheten og udyret», «Askepott» og «Alice i eventyrland» er gjenskapt, og snart kommer «Løvenes konge» og «Mulan».

Arabiske netter

Det er den britiske regissøren Guy Ritchie som har gjenskapt «Aladdin», animasjonsfilmen fra 1992. Eventyret er jo adskillig eldre; ved siden av «Ali Baba og de førti røverne» er «Aladdin og lampen» den mest berømte historien fra «Tusen og en natt».

Vi er med andre ord i arabiske omgivelser, og her har Guy Ritchie og hans stab virkelig latt fantasien om det lykkelige Arabia fått utspille seg. Settingen er overdådig, fargesprakende. Palasser bugnende av gull, gyllen ørkensand som fløyelsteppe mot lilla himmel, basarer fulle av eksotiske kryddersekker, silke og brokade, perlebesatte turbaner og krumsabler, kameler og kobraer, haremkvinner og magedanserinner.

Her er drømmen om en nær orient, forut for strenge islamister og nifse jihadister, visualisert i all sin prakt, så eventyrlig som bare Disney-konsernet har mage til å framstille det. Dette føles omtrent som å besøke en paviljong kalt «Midt-Østen» i Disney Worlds Epcot Center i Florida. Vel, ingen forlanger vel realisme i denne sammenhengen.

Prinsessen og lommetyven

Plottet i Guy Ritchies «Aladdin» følger stort sett malen fra den gamle animasjonsfilmen. Hvis noen har gått glipp av den, handler det altså om gategutten og lommetyven Aladdin (Mena Massoud) som forelsker seg i prinsesse Sjasmin (Naomi Scott) når han ser henne i basaren i Agrabah. Uheldigvis for Aladdin forlanger Sjasmins far, sultanen, at hun må gifte seg med en prins og ikke med en «gaterotte». Og sultanens sleipe storvesir, Jafar (Marwan Kezari), lokker Aladdin ut av fengselet for å finne en grotte med magisk lampe som angivelig inneholder en ånd, også kalt Genie (Will Smith). Den som får kloa i lampen kan få oppfylt tre ønsker.

Aladdins gode hjelpere – før Genie inntreffer – er en ape og et flygende teppe, mens Jafars onde redskaper er en spionpapegøye og en stokk formet som en kobraslange med hypnotiserende øyne. Kampen om prinsessen og hele sultanriket er i gang.

Etnisk mangfold

I henhold til Hollywoods aktuelle angst for «hvitvasking» har Disney sørget for å befolke rollene med skuespillere av blandet etnisk bakgrunn. Aladdin spilles av en egyptisk-kanadier, Sjasmin av en indisk-brite, Jafar av en tunisisk-nederlender og Genie er blå med en umiskjennelig amerikansk getto-slang. Han kaller seg en «Genie with an attitude».

Will Smith hopper etter Wirkola i denne rollen. Det går fortsatt gjetord om Robin Williams’ elleville innsats som Genies stemme i 1992-versjonen. Men Will Smith klarer seg mer enn brukbart; det er jo komiker han egentlig er. Kjemien mellom kjæresteparet Aladdin og Sjasmin er ikke like overbevisende, og Jafar blir aldri virkelig nifs.

Mer enn veggpryd

En aldri så liten «makeover» i kvinnerollene har Guy Ritchie gjennomført. Sjasmin er blitt mer høylytt i sine protester mot sin forventede veggprydrolle – «bli sett, men ikke hørt» - og har til og med fått en nyskrevet sang for å understreke poenget. «Speechless» er muligens tenkt som den nye signaturmelodien i «Aladdin»-prosjektet. Legger man bort nostalgien et øyeblikk, svelger man moderniseringen.

.