Debatten går høyt etter at et flertall på Fremskrittspartiets landsmøte gikk inn for å forby omskjæring av gutter. For noen uker siden var et liknende forslag fremmet for SVs landsmøte, men kom ikke til realitetsbehandling. Spørsmålet er betent av åpenbare grunner: Det befinner seg i et krysningspunkt mellom medisinsk etikk, identitet og religionsfrihet. Likevel hevder mange tilhengere av et forbud at det kun dreier seg om å beskytte barn mot et unødvendig medisinsk inngrep det ikke kan samtykke i. De vil helst se bort fra at omskjæring også har en religiøs og kulturell side, med en historie som går flere tusen år tilbake i tid. Omskjæring praktiseres i jødiske og muslimske trossamfunn, men også i endel kristne. I USA omskjæres rundt 60 prosent av alle guttebarn.

Omskjæring kan ikke reduseres til et rent medisinsk spørsmål. De medisinske fagmiljøene har ulikt syn på inngrepet, og hva det kan medføre. Det er likevel liten tvil om at risikoen er svært lav, og på ingen måte kan sammenliknes med den mishandling som finner sted når kvinner omskjæres. Noen konsekvent praksis når det gjelder unødvendige kirurgi på barn finnes heller ikke. Foreldre samtykker hele tida til fjerning av fødselsmerker og føflekker, og til mindre korrigeringer av utseendet. Det blir ikke omtalt som å skjære i barn. Alternativ medisin er også akseptert. Vi skjønner at foreldrene har de beste intensjoner. Omskjæring er derimot knyttet til religioner og kultur som på noen områder er fremmed for oss. I disse religionene har praksisen en verdi - og er en forpliktelse - som mange av oss har vanskelig for å forstå. En refleksjon rundt dette innebærer ingen kapitulasjon overfor all slags religiøs praksis. Trosfriheten skal praktiseres innen for rammene av loven. Men det er ikke spørsmålet her. Omskjæring er tillatt i Norge og i resten av verden.