TAPTE I RETTEN: Onsdag tapte Dagbladet ankesaken mot ambulansesjåføren Erik Albin Schjenken. Fra venstre: Dagbladets sjefredaktør John Arne Markussen, kommentator John Olav Egeland og leder i Redaktørforeningen Nils E. Øy. Foto: NTB Scanpix
TAPTE I RETTEN: Onsdag tapte Dagbladet ankesaken mot ambulansesjåføren Erik Albin Schjenken. Fra venstre: Dagbladets sjefredaktør John Arne Markussen, kommentator John Olav Egeland og leder i Redaktørforeningen Nils E. Øy. Foto: NTB ScanpixVis mer

Prinsipper og beklagelser

Høyesteretts dom i Schjenken-saken er et eksempel på hvorfor domstolene ikke er en egnet arena for å trekke konklusjoner om pressens løpende nyhetsdekning.

Meninger

Tidligere ambulansesjåfør Erik Schjenken har flere ganger sagt at han ikke ville gått til sak mot Dagbladet hvis han bare hadde fått en unnskyldning for den urettmessige mediedekningen han mener han ble utsatt for. Den unnskyldningen har Dagbladet ikke villet gi.

Hvorfor kunne de ikke bare gitt ham den håndsrekningen?

Erik Schjenken har måttet betale en urimelig høy pris for den ensidige og massive pressedekningen han ble utsatt for etter at han og hans makker i ambulansen den dagen lot en skadet person ligge igjen i Sofienbergparken i 2007. Det som framsto som et samlet offentlig Norge, anført av sentrale politikere, mente at vi var blitt vitne til hverdagsrasisme. «Kunne det skjedd med en hvit småbarnsfar», spurte Kristin Halvorsen (SV) retorisk. Tonen var satt. Mediene løp i en retning. To ambulansesjåfører ble lagt for hat. Ambulansene i Oslo ble hindret av andre trafikanter i protest mot hva pasienten var blitt utsatt for.

Så snur stemningen. Det kan tidfestes til en fredag morgen i oktober 2008 da Erik Schjenken på forsiden av Aftenpostens A-magasinet sier at han har gjort en feil, men at den feilen ikke gjør ham til en rasist. Intervjuet fører til at mange går i seg selv, og saken blir satt i et nytt lys. Sympatien går i Erik Schjenkens retning.

Likevel svarer Dagbladets sjefredaktør fremdeles et klart nei på spørsmålet om han ikke nå, etter at også Høyesterett har sagt sitt, kan beklage det avisen den gang skrev.

Og nok en gang viser mediene et lite menneskelig ansikt - i møte med en enkeltperson som overfor en samlet presse blir fullstendig underlegen. En strategisk rådgiver ville sagt at det nå var på tide å legge seg flat, og at det ville være en del godvilje å hente på å beklage sterkt og klart.

Årsaken til at Dagbladet ikke gjør det, og til at heller ingen andre representanter for mediene oppfordrer Dagbladet til å gjøre det, er at saken nå er satt på spissen.

For nå er det prinsippene som har overtatt for de personlige hensynene og de etiske refleksjonene. Gjennom tre rettsinstanser har Dagbladet i praksis ikke argumentert for sine redaksjonelle vurderinger, men forsvart hva disse ordene representerer: Nemlig bruken av den ytringsfriheten som bør finne sted i Norge, ifølge Grunnloven.

En beklagelse - hvis den skal ha en verdi - må nødvendigvis innebære at man mener at man har gjort en feil. Slik saken nå er avsluttet i det norske rettssystemet; har Høyesterett konkludert med at Dagbladets reportasjer og nyhetsdekning var innenfor ytringsfriheten, at deres siteringer av vitner og kilder også var det. Men at to kommentarer og en leder gikk for langt i sine formuleringer om rasismeanklagelser. I dette ligger det et stort paradoks. For mens Høyesterett gir andre retten til å ytre seg fritt i Dagbladet, begrenses avisas egne kommentatorer - enda de alle ytrer seg på bakgrunn av den samme kunnskapen som var tilgjengelig der og da.

Først når tempoet og temperaturen går ut av en sak som dekkes massivt og intenst i mediene, er det lett å se hva som manglet og hva som sviktet. I denne saken gikk mediene nok en gang i takt. Og i saken som har gått for retten, har Dagbladet betalt prisen på vegne av mange.

Høyesterett har, med dissens, sagt at mediene skal være forsiktig med å bruke ord som er naturlige å gripe til for å diskutere hverdagsrasisme. Dermed blir det trolig vanskeligere enn før å nærme seg denne vanskelige tematikken redaksjonelt.

Først da Erik Schjenken kunne stå fram og fortelle alt fra sin side, ble det skapt en nødvendig balanse i mediedekningen. Det er lett å beklage at både han og makkeren fikk munnkurv, mens andre kilder ikke la bånd på seg. Ved fravær av sentrale kilder skapes det en skjevhet som er nærmest umulig å rette opp i et løpende nyhetsbilde.

Det bør vi lære av denne saken.

Og så bør vi huske at det er vanskelig å gi uttrykk for naturlig sympati og menneskelig medfølelse når prinsipper skal testes for Høyesterett. Når det går jus i mediedekningen er det en av samfunnets grunnleggende friheter som trekkes for retten.

Og den er det verdt å stå opp for, selv om man ikke vinner en popularitetskonkurranse for det.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook

Meninger rett i innboksen! Meld deg på vårt nyhetsbrev for å motta ukas viktigste saker fra Dagbladet Meninger hver fredag.