Prinsippløs abortmotstand

Det finnes ingen gode nok grunner til å opprettholde dagens abortnemnder mellom 12. og 16. uke.

KRF VIL AVSKAFFE kvinners rett til selvbestemt abort. I stedet ønsker de at egne nemnder skal vurdere hvert enkelt tilfelle, slik at for eksempel kvinner som har vært utsatt for voldtekt skal kunne få innvilget abort. Dette begrunner de med prinsippet om fosterets rett til liv. Vi kan faktisk til en viss grad respektere de som på prinsipielt grunnlag avviser all rett til abort, med den begrunnelse at abort uansett er drap, og at fosteret har rett til beskyttelse fra første stund. Konsekvensene av en slik holdning er i praksis et angrep på kvinners helse, liv og frihet, men det er en annen debatt. Vårt anliggende er å utfordre KrF på det de hevder er en prinsipiell motstand mot abortloven, men som vi mener egentlig handler om en gammeldags holdning til kvinner. Fordi: KrF aksepterer abort i situasjoner der kvinnen er blitt gravid ved voldtekt og overgrep. Men det går ikke an å mene at det er greit å ta abort så lenge fosteret er et resultat av tvang og vold, og samtidig anse ethvert foster som et menneske med rett til liv. Hva mener KrF er forskjellen på et foster unnfanget ved voldtekt og et foster unnfanget ved kjærlighet? Er de ikke like mye verdt? Vi mener at KrFs motstand mot abortloven først og fremst er fundert på et ønske om å være en overdommer som skal kunne si ja eller nei til abort avhengig av hvor aktverdig grunn kvinnen har. Bare kvinner som er påført en graviditet mot deres vilje skal få lov til å fjerne fosteret. Alle andre kvinner, de syndige, de fattige, de ukloke, de uheldige osv., skal få avslag. Fosterets rett til beskyttelse spiller egentlig ingen rolle, det prinsippet har partiet brutt når de tillater abort i situasjoner der voldtekt er årsak til graviditeten.

SELV KAN VI ikke se noen grunner som er gode nok til å opprettholde dagens abortnemnder mellom 12. og 16. uke. De som ønsker å beholde nemndsystemet må også kunne si hvilke kriterier de mener skal ligge til grunn for et eventuelt avslag. Om det skal være økonomi, sivil status, moral, oppførsel eller noe annet. Det fins ikke lenger medisinske grunner for et avslag inntil 16. uke. 95 prosent av søkerne får innvilget søknaden. I Sverige, som har satt grensa for selvbestemt abort til 18. uke, er det ikke flere seinaborter enn i Norge. Lege og nemndmedlem Bjørn Busund beskriver nemndbesøket på følgende måte i Dagbladet 25. februar: - Man må utlevere til dels intime detaljer til fremmede mennesker. Jeg tror de fleste mennesker ville ha opplevd dette som ydmykende, men det er den eneste måten disse kvinnene kan få innvilget abort på.

I stedet for å opprettholde et nemndsystem som oppleves som ydmykende for fryktelig mange og som også gir flere avslag i visse deler av landet enn i andre, burde vi sette alle ressurser inn på å forhindre uønskede svangerskap og satse på rådgivnings - og informasjonstilbudet, tilgang til prevensjon og angrepiller, bygge ut helsestasjonene og innføre en skikkelig seksualundervisning i skolene.

NOEN FORSØKER å gjøre debatten om avskaffing av nemndene inntil 16. uke til et spørsmål om sorteringssamfunnet. Det er faktisk irrelevant i denne sammenheng, siden nesten ingen av abortene som utføres i denne perioden er på bakgrunn av medisinske årsaker. Det er også verdt å merke seg at nesten alle som ber om det, får utført abort på medisinsk indikasjon. For oss er det viktig å understreke at debatten om sorteringssamfunnet må ha et stort fokus på hvordan vi som samfunn tilrettelegger for funksjonshemmede mennesker og deres familier. Høyre er et av de partiene som har trukket sorteringssamfunnet inn i debatten om nemndsystemet, derfor vil vi utfordre dem på følgende: Hva vil de gjøre for å tilrettelegge for funksjonshemmede mennesker i Norge? Hvordan vil de sikre at foreldre til funksjonshemmede barn skal slippe å slåss i årevis for avlastning og hvordan vil de gå fram for å få fjerna alle de hindringene som gjør at funksjonshemmede er utsatt for en form for apartheid, at de er stengt ute? Vi har nemlig slått opp på side 132 i deres Stortingsmelding om nedbygging av funksjonshemmende barrierer. Der står det: «Å realisere målet om full tilgjengelighet for alle vil kreve svært store investeringer som regjeringen finner uforenlig med kravene til et stramt budsjett og behovene for innsats på andre områder». Klarer kan det ikke sies.