USAs president Barack Obama holder tale under åpningen av Paris-toppmøtet. Foto: ENB/IISD, http://www.iisd.ca.
USAs president Barack Obama holder tale under åpningen av Paris-toppmøtet. Foto: ENB/IISD, http://www.iisd.ca.Vis mer

Prinsippløse i Paris?

Hva de krangler om på klimatoppmøtet.

Meninger

Etter åpningen av klimatoppmøtet i Paris tidligere denne uka, fikk USAs president Barack Obama kritikk for ikke å nevne ordet «rettferdighet» i en ellers godt mottatt tale. Men Obama er ikke alene om å ønske minst mulig snakk om rettferdig fordeling av klimainnsatsen. Han støttes av Norge og andre rike land, som arbeider for å unngå at en ny klimaavtale henviser til prinsipper for rettferdig fordeling mellom rike og fattige i framtidens klimaarbeid.

Helt siden klimaforhandlingene begynte tidlig på 1990-tallet har de rike landene lagt vekt på at alle land har et felles ansvar for klimaproblemet. Det ser vi også på årets toppmøte i Paris, der EU, USA og deres allierte har gjort det til en hovedsak at alle land må være med på den nye avtalen. Klima- og miljøminister Tine Sundtoft trekker gjerne fram antall land som har sendt inn klimamål i forkant av Paris-møtet, og etterlyser mål fra de få landene som foreløpig ikke har levert.

Utviklingslandene har på sin side alltid vektlagt at ansvaret for klimaproblemet er ulikt fordelt. De viser til at den rike delen av verden både har et større historisk ansvar for å ha skapt problemet — omtrent tre firedeler av alle CO2-utslipp i det 20. århundret stammet fra de rike, industrialiserte landene — og en klart større økonomisk kapasitet til å sette i verk nødvendige tiltak.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I FNs klimakonvensjon ble kompromisset å sidestille industrilandenes vektlegging av det som er felles og utviklingslandenes fokus på det som er ulikt, i et prinsipp om felles men ulikt ansvar («common but differentiated responsibilites»). Seinere forhandlinger har i stor grad handlet om hva dette skal bety i praksis. Likevel sørget dette og andre relaterte prinsipper i Klimakonvensjonen for at hovedansvaret i klimaarbeidet ble tydelig plassert hos de rikeste landene: Det var disse landene som skulle gå foran i klimaarbeidet, og de fikk også et ansvar for å hjelpe utviklingsland økonomisk og teknologisk.

Nå vil USA, Norge og andre rike land at en ny klimaavtale fra Paris skal kvitte seg med disse prinsippene. I forhandlingene fram mot Paris-toppmøtet har de arbeidet aktivt for å fjerne referanser til Klimakonvensjonens prinsipper fra avtaleteksten. Begrunnelsen er at verden har endret seg, og at en enkel todeling av verden i rike og fattige land ikke lenger er relevant.

Det er selvsagt riktig at enkelte utviklingsland har vokst seg betydelig større og sterkere siden FNs klimakonvensjon ble vedtatt i 1992. Kina har for lengst passert USA som verdens største klimaforurenser, og alle forstår at utslippene må kuttes kraftig også i land som India, Brasil og Indonesia dersom vi skal unngå svært alvorlige klimaendringer.

Men er det dermed sagt at prinsippene om rike lands hovedansvar og plikt til å hjelpe utviklingslandene økonomisk ikke lenger er relevante?

Verdens klimagassutslipp er fortsatt svært skjevt fordelt. Nye beregninger som blant andre ulikhetseksperten Thomas Piketty står bak (PDF), anslår at de ti prosent rikeste i verden alene er ansvarlig for halvparten av de globale klimagassutslippene. Også i store og raskt voksende utviklingsland som Kina og India bor det fortsatt hundrevis av millioner fattige mennesker med marginale utslipp. En amerikaner tjener i gjennomsnitt femten ganger så mye og står for nesten ti ganger så store klimagassutslipp som en gjennomsnittlig inder.

Mye kan altså tyde på at det fortsatt er behov for noen prinsipper som kan bidra til rettferdig fordeling av klimainnsatsen. Hvis Norge og andre europeiske land får det som de vil i Paris, vil den nye klimaavtalen forplikte alle land til å skjerpe sine klimamål hvert femte år. Prinsipper som gjør det mulig å vurdere om landenes mål er i tråd med deres rettferdige andel av innsatsen kunne vært til god hjelp for å presse fram mer ambisiøse mål fra de landene som har det største ansvaret.

Slike prinsipper ønsker imidlertid ikke USA eller Norge at Paris-avtalen skal inneholde. I stedet blir gjerne India og andre utviklingsland som vil beholde klare prinsipper om rettferdighet, framstilt som «bremseklosser» eller «lite konstruktive». Som om det udiskutable målet med forhandlingene er en avtale i tråd med de rikeste landenes ønsker, og alle som har andre ideer bare gjør seg vanskelige.

Hvorfor denne motstanden mot å diskutere hva som er rettferdig? Det enkle svaret er selvsagt at de rike landenes egne klimamål kommer svært dårlig ut dersom man vurderer dem opp mot grunnleggende rettferdighetsprinsipper.

En fersk undersøkelse som internasjonal fagbevegelse og miljøbevegelse har gått sammen om, viser at dagens klimamål både i USA og EU bare utgjør omtrent en femdel av disse landenes rettferdige andel av klimainnsatsen. Man kan selvsagt diskutere de kriteriene for rettferdighet som fag- og miljøorganisasjonene har lagt til grunn, men nesten uansett hvilke kriterier man velger blir resultatet at de rikeste landene burde øke innsatsen betraktelig.

Helt siden Kyoto-avtalen ble vedtatt i 1997 har USA trenert det internasjonale klimaarbeidet fordi de ikke likte prinsippene som påla dem et større klimaansvar enn fattige land. Nå kan Obama bli presidenten som endelig fikk gjennomslag for USAs syn. Det nye i Paris er at USA får god drahjelp av europeiske land, som heller ikke ønsker for mye snakk om rettferdigheten i klimamålene de har satt seg.

 (Innlegget bygger på en artikkel publisert i tidsskriftet Internasjonal Politikk.)