Prioritering i livets sluttfase

Overbehandling er et stort problem i dagens helsetjeneste, ikke minst i møte med døden.

LITEN GEVINST: Kronikkforfatterne deltok i vår i et såkalt «ekspertutvalg» i Helsedirektoratet som sa delvis nei til et legemiddel for ondartet føflekkreft. De mente at 2-4 måneders forlenget levetid til en pris av 850.000 kroner representerte en minimal gevinst til en høy pris. Bildet viser en hudkreftprøve. Foto: Jensflorian/Wikimedia Commons
LITEN GEVINST: Kronikkforfatterne deltok i vår i et såkalt «ekspertutvalg» i Helsedirektoratet som sa delvis nei til et legemiddel for ondartet føflekkreft. De mente at 2-4 måneders forlenget levetid til en pris av 850.000 kroner representerte en minimal gevinst til en høy pris. Bildet viser en hudkreftprøve. Foto: Jensflorian/Wikimedia Commons Vis mer
Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan inneholde utdatert informasjon
Publisert
Sist oppdatert

Prioriteringsdebatten i helsevesenet har blusset opp i Norge så vel som i mange andre land den siste tiden grunnet strømmen av nye og svært kostbare kreftmedisiner. Forslag om å sette en makspris på behandling har vakt sterke reaksjoner. Er det uetisk å prioritere i livets sluttfase?

Alvorlig syke pasienter i Norge nyter godt av et av verdens beste behandlingstilbud. Likevel kan ikke alle behandlingsønsker oppfylles selv innenfor rammene av et norsk helsebudsjett. Den samme utfordringen har man i alle andre europeiske land. Kan noen begrensninger i behandlingstilbudet også for de sykeste være rettferdig? Dette er relevant å diskutere når man lager generelle behandlingsretningslinjer innen kreftomsorgen.

En av de sentrale verdiene i norsk helsevesen er rettferdighet. At lommeboka bestemmer hvem som skal få behandling, synes vi ikke er rettferdig. I alle fall ikke de av oss som har lite penger. De av oss som har mye penger, derimot, vil kanskje tenke annerledes. Sånn sett kan det virke som rettferdighet er en verdi som er helt avhengig av øynene som ser. Nettopp derfor finner man rettferdighetsprinsipper ved ikke å se. En av de mest kjente moderne rettferdighetsfilosofene, John Rawls, foreslår et eksperiment hvor vi gjør oss «blind» for all informasjon om oss selv. Vi tar på oss et «uvitenhetens slør» og aner for eksempel ikke om vi er eller blir rik eller fattig eller frisk eller syk. Hvordan vil vi da tenke om rettferdighet? Filosofens svar er at det er fornuftig å ta høyde for at vi alle kan havne blant de verst stilte. Derfor er det også fornuftig å ha fokus på å bedre de verst stiltes situasjon.

For å fortsette å lese denne artikkelen må du logge inn

Denne artikkelen er over 100 dager gammel. Hvis du vil lese den må du logge inn.

Det koster ingen ting, men hjelper oss med å gi deg en bedre brukeropplevelse.

Gå til innlogging med

Vi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.

Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger

Les mer