PRIORITERING: Statsminister Erna Solberg og helse- og omsorgsminister Bent Høie på besøk på akuttsentralen ved Oslo universitetssykehus. Det er opp til politikere å foreta prinsippielle prioriteringer i helsevesenet.
Foto: Jon Olav Nesvold / NTB Scanpix
PRIORITERING: Statsminister Erna Solberg og helse- og omsorgsminister Bent Høie på besøk på akuttsentralen ved Oslo universitetssykehus. Det er opp til politikere å foreta prinsippielle prioriteringer i helsevesenet. Foto: Jon Olav Nesvold / NTB ScanpixVis mer

Prioritér de unge i helsevesenet

Politikerne må tørre å nedprioritere grupper i helsesektoren. Norheim-utvalgets anbefalinger er et godt sted å starte, skriver Aksel Braanen Sterri.

Kommentar

Fristen for høringssvar til årets kanskje viktigste dokument, Norheim-utvalgets NOU, er gått ut. Utvalget har i over et år jobbet med å utvikle kriterier som vil ha stor betydning for hvilke helsetjenester, medisiner og brukere som får prioritet og hva som blir prioritert ned.

Nå som prosessen er flyttet over i politikernes hender, kan det spøke for ett av utvalgets viktigste anbefalinger, helsetapskriteriet, skal vi tro Aftenposten-kommentator, Thomas Boe Hornburg. Det er ett av tre kriterier utvalget mener bør styre fordelingen av knappe ressurser slik at vi får «flest mulig gode leveår for alle, rettferdig fordelt».

Den praktiske utformingen bør diskuteres. Å kaste prinsippet på båten vil imidlertid være en dårlig vurdering.

Helsetapskriteriet gir, sammenliknet med dagens alvorlighetskriterium, forrang til de som kan få størst nytte av behandlingen i lengst tid framover. For å sette det på spissen er det en fordel om du er ung og lett å gjøre helt frisk og det er en ulempe om du er gammel og vanskelig å gjøre spesielt mye bedre.

Helsegevinst- og ressurskriteriet, de to andre kriteriene, er mindre kontroversielle. De utgjør til sammen et kriterium om kostnadseffektivitet. Man skal prioritere tiltak som virker og som koster så lite som mulig.

Flere høringsinstanser mener helsetapskriteriet verken er pedagogisk nok eller gir klar nok veiledning. Men det som gjør kriteriet mest sårbart i den kommende politiske behandlingen er at det i såpass klartekst prioriterer unge foran gamle, noe som har fått blant annet Pensjonistforbundet til å fyre på alle plugger (pdf her).

Artikkelen fortsetter under annonsen

Kritikken fra de eldre er forståelig. Prioritering er vondt. Men lar politikerne interessegruppene få styre det videre arbeidet, går de glipp av en viktig mulighet. Skal vi bevare tilliten til helsevesenet er vi nødt til å prioritere på en måte som folket som helhet kan være enig i, i kraft av å være borgere, betalere og mottakere av helsetjenestene.

Her skal utvalget ha honnør for å virkelig tenke prinsipielt. De tar utgangspunkt i et av filosofen John Rawls' mest kjente tankeeksperiment: Se for deg at du skal vurdere hva som er en rettferdig fordeling av helseressurser uten at du vet ditt kjønn, din etnisitet eller alder, eller hvilke talenter, spesielle preferanser eller sykdomsdisposisjoner du har. Hva velger du?

Fra et slikt rawlsiansk utgangspunkt virker kritikken av helsetapskriteriet å være mindre rimelig. Å ikke prioritere den som skal leve med en sykdom i 50 år over den som kun har fem år igjen ville være absurd. Prioriteringen av de unge er kun en logisk følge av utvalgets forslag om å vri ressursene slik at endepunktet blir bedre og jevnere fordelt helse til flere. Både tankesettet og prioriteringene bør politikerne ta med seg inn i det videre arbeidet.

Utvalgets forslag er likevel ikke uten problemer. Hvordan de tre kriteriene skal ses i sammenheng og hvordan det vil utspille seg i praksis gjenstår å se.

Et spesielt kontroversielt element er at en vurdering av helsetap foreslås å gjelde både bakover og framover i tid, og at helsetap som skyldes helt andre sykdommer enn den som skal behandles, skal inn i kalkylen. Det betyr at de som har hatt dårlig helse tidligere får en forrang over de som har vært friske, selv om begge nå har samme sykdom og samme forventet virkning av behandlingen.

Om vi mener at helsevesenet kun skal forebygge og kurere sykdom mest mulig effektivt kan dette virke som et merkelig kriterium. Men hvis helsevesenets jobb er å utjevne ulikheter i helse mer generelt, er dette en helt nødvendig og rettferdig dreining av ressursene.

Utvalgets anbefalinger springer av ut av en situasjon vi aldri blir kvitt. Vi har for mange behov og for få ressurser, og en presse som elsker å slå opp tilfeller hvor noen ikke får den medisinen eller behandlingen de ønsker. I et slikt klima er tøffe politikere som tør å stå på fornuftige prioriteringer eneste mulighet. Alternativet er at helsepersonell tar skjønnsmessige og udemokratiske vurderinger langt vekk fra folkets øyne og ører.

De foreslåtte kriteriene er et godt utgangspunkt for å forhindre en slik situasjon. Det videre arbeidet krever imidlertid at politikere, fagfolk og vi borgere tar oss bryet med å gå inn i dette moralske minefeltet med et ønske om å finne løsninger som er best for helheten.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook