VÅGALT?: Maleriet fra 1938 har noen seksuelle undertoner og man kan skjønne at det vekker reaksjoner.
VÅGALT?: Maleriet fra 1938 har noen seksuelle undertoner og man kan skjønne at det vekker reaksjoner.Vis mer

Sensur:

Pripne tider

12 000 krever at kunstmuseet MET skal fjerne et omstridt bilde. Hvorfor har vi blitt så lettkrenkede?

Kommentar

En litt annerledes kunstdebatt har fylt New York-avisenes spalter de siste ukene. Bakgrunnen er en underskriftskampanje som ønsker å fjerne, eller kontekstualisere, kunstmuseet METs bilde «Thérèse dreaming» av den fransk-polske kunstneren Balthus. Bildet viser en ung jente med et skjørt som har glidd opp slik at trusa synes. På gulvet drikker en katt melk. Maleriet fra 1938 har noen seksuelle undertoner og man kan skjønne at det vekker reaksjoner. Men å kreve det fjernet høres ut som et krav fra en annen tid, eller i hvert fall fra en kunstfiendtlig person.

Derfor er det enda mer overraskende at initiativtageren verken er en kristen mørkemann eller en radikal islamist. Hun er snarere 30 år gammel, heter Mia Merrill og har studert kunst. Hun er en av stadig fler som krever å bli spart for inntrykk de finner støtende. I skrivende stund er oppropet i ferd med å nå målet om 12000 underskrifter og Ginia Bellafante i New York Times gir Merrill støtte. Hvorfor vil vi plutselig fjerne alt som vekker ubehag? Har vi blitt skjørere, eller er dette politisk korrekthet i høyeste potens?

At et slikt krav i praksis er sensur er det vanskelig å nekte for. Derfor skriver Merrill eksplisitt i oppropet at hun ikke ber om at bildet skal sensureres, selv om det er akkurat det hun ber om. Neida, hun vil bare at det skal fjernes eller tilføres mer kontekst, hva enn det sistnevnte egentlig måtte bety. Nazistene kontekstualiserte også kunst de ikke likte, de kalte det degenerert kunst og arrangerte egne utstillinger med det. Er det en slik ordning Merrill ønsker seg?

Artikkelen fortsetter under annonsen

Også i Norge vekket en karikatur nylig mye kritikk på nettet. Aftenpostens faste karikaturtegner, Inge Grødum, tegnet sin versjon av Leonardo Da Vincis ikoniske proposisjonsøvelse «Den vitruviske mann». I sirkelen sto en naken Merkel foran en like naken Macron. Dette mente mange var en seksualisert stilling og respektløst mot Merkel, ja noen mente også at det var et bilde på Merkel-hat. Etter attentatet mot Charlie Hebdo var vi raske til å si #JesuisCharlie, men da de i september samme år publiserte en tegning av den avdøde gutten Aylan på stranda var manges støtte helt forduftet. Å kreve at kunst skal stryke alle medhårs, hvis ikke må de utstyres med advarsler, vitner om oversensitivitet.

I vår tid, hvor bilder av mord og overgrep er noen tastetrykk unna på dataen er det i grunn ganske oppsiktsvekkende at kunst fortsatt har en så iboende evne til å støte folk. Og hva skiller egentlig Merrills krav fra ekstremisters? Begge nekter kunsten autonomitet, begge ønsker å fjerne bilder de ikke er komfortable med. Til slutt får vi et samfunn hvor alle museer, tv-program og forelesninger må liste opp hvem de muligens kan støte. Så kan vi alle vandre ukrenkede gjennom livet, fri fra alt ubehaget i kulturen, men dermed også i en mye fattigere kultur.