TABU: Paradoksalt nok synes det som om enhver debatt rundt barne,- og ungdomsbøker som vil få bukt med seksuelle tabuer i seg selv er et tabu, mener Cathrine Krøger. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB scanix
TABU: Paradoksalt nok synes det som om enhver debatt rundt barne,- og ungdomsbøker som vil få bukt med seksuelle tabuer i seg selv er et tabu, mener Cathrine Krøger. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB scanixVis mer

Prippen? Try me!

Nei, Dahlberg og Espeland. Jeg gir ikke dere skylda for seksuelle overgrep.

I en kommentar mandag 5.11. peker jeg på misforholdet mellom den seksuelle lavalder, som er seksten år, og sex-faktabøker for barn fra tolv år og oppover som gir kjekke og greie råd om oral,- og analsex, puleforelskelser og musebarberingsmoter.

I et tilsvar fredag 9.11. spør forfatterne av en av bøkene jeg brukte som eksempel, «Juntafil- Sånn ca. alt om sex og kjærlighet» hvor i all verden jeg har aldersanbefalingene fra. Det har jeg fra forlaget, som har satt boka til 12- 16 og nettbokhandelen Bokkilden, som anbefaler den for barn fra ti år og oppover. Selv virker forfatterne nokså ulne når det gjelder målgruppen. I Ukeslutt lørdag hevdet Gunhild Dahlberg at den er for atten- til nittenåringer. Mens medforfatteren Webjørn S. Espeland i fredagens Dagsnytt atten svarte barn fra tolv år og oppover.

Etter kommentaren har forlaget trukket aldersanbefalingen, noe som vel tyder på at kommentaren var betimelig. Men med en layout og et språk som åpenbart henvender seg til fjortiser, har de et sjangerproblem. At forfattere seg imellom, og også forlag og forfatter, virker såpass lite samstemte over målgruppen framstår som mildt sagt forunderlig.

Kommentaren var ment å reflektere over samfunnets splittede signaler i en tid som flommer over av blant annet Vågå-saken - mens det parallelt gis ut bøker for barn, der forfatterne ivrer etter å fortelle hvor naturlig det er både med trekantsex og sexleketøy.

Av det slutter forfatterne at jeg gir dem «skylda» for seksuelle overgrep. Her trekker de paralleller til kriminallitteraturen, og hevder ingen gir forfatterne ansvar for voldsstatistikken. Selvsagt ikke, men senest i fjor var det en debatt om økende vold i krim, uten at Nesbø dermed rykket ut og ville legge lokk på debatten med et «D?ække min skyld».

Det er én ting jeg aldri slutter å forundre meg over. De gangene jeg har ment at visse barne,- og ungdomsbøkers seksuelle informasjonsiver går vel langt ned i alder, har jeg blitt avspist med dels hoderystende vantro over at jeg i det hele tatt våger å lufte tematikken. Sist i forbindelse med Rune Belsviks «Tjuven» (2008), der Cappelen Damms` Anders Heger mente jeg prøvde meg på sensur - og med det truet ytringsfriheten. Nå gir jeg dem altså «skylda» for overgrepssaker.

Alternativt konkluderes det med - slik programleder Sverre Tom Radøy gjorde i fredagens Dagsnytt atten - at det vel bare er jeg som er «litt prippen». Her er jeg fristet til å svare med et like frekt og freidig; try me.

Følg oss på Twitter