Pris i rette tid

Selv når vi trekker av for nasjonale fordelingsnøkler og andre diplomatiske sidehensyn, så krymper ikke prisen som nå har blitt komponisten Rolf Wallin til del. Eller rettere sagt, den som musikkomiteen i Nordisk Ministerråd tidligere denne uka bestemte at skal tildeles ham for 1998, altså Nordisk Råds musikkpris på 350 000 kroner, med lanseringsmidler i bakhånd.

  • For selv om lufta lett går ut av medieballongen på prisnyhetens byråkratiske og langsommelige ferd mot overflaten i nyhetsbildet, så er det en pris som veier tungt. Rekken av tidligere prisvinnere teller de fleste viktige komponister i Norden. I norsk sammenheng trår han for eksempel inn i det gode selskap sammen med tidligere prisvinnere som Olav Anton Thommessen og Arne Nordheim. Det kunne jo foranledige betraktninger om den kunstneriske kraften i musikalsk modernisme på norsk, på tross av alle erklæringene om at den avgikk ved døden før den var over krabbestadiet. Det er nemlig liten tvil om at modernismens utforskningstrang er en fellesnevner for de tre, inklusive viljen og kraften til å utforske nytt materiale og en ny formverden.
  • Så kommer den egne stemmen i tillegg, den som løfter seg i koret fra alle de andre som likner, og som gjør at oppmerksomheten rundt Rolf Wallins komponistgjerning har vært på stigende kurs i flere år nå.
  • Det kunne vi høre på hans siste urframføring, tidligere i høst, cellokonserten «Ground», der Øystein Birkeland var solist med Det Norske Kammerorkester. Det var en solokonsert det også, akkurat som prisvinnerverket, Klarinettkonserten fra 1996 - til like med det første verket der hans styrke i det store format markerte seg for første gang, Paukekonserten fra 1988, bestilt av Oslofilharmonien og urframført med Sylvio Gualda.
  • Selv synes jeg det er fint at prisen kommer nå, samtidig med at hans siste verker har begynt å sitre og vibrere av et finstemt uttrykk, bortenfor det som lar seg nagle fast i komplekse strukturer.

I så måte kommer prisen til den nettopp 40-årige komponisten i rette øyeblikk, det vil si mens han ennå har behov for drahjelp inn i rampelyset, alt mens skaperkraften er usvekket.

Rolf Wallin har med andre ord ikke manglet oppdrag, i perfeksjoneringen av sin evne til å leke med de tekniske mulighetene i orkestret. Lenge syntes det å være nok for Wallin, på vei mot status som en av de dyktigste håndverkerne på banen, og med et selvbilde om å høre til i intelligensindustriens frontlinje - som så mange av de velutdannede og computerkyndige komponistene i hans generasjon.