KINAS NOBELPRISVINNERE: En demonstrant i Hongkong bærer bilder av  littertaurprisvinner Mo Yan og fredsprisvinner Liu Xiaobo med krav om at sistnevnte må settes fri. Foto. AFP / NTB Scanpix
KINAS NOBELPRISVINNERE: En demonstrant i Hongkong bærer bilder av littertaurprisvinner Mo Yan og fredsprisvinner Liu Xiaobo med krav om at sistnevnte må settes fri. Foto. AFP / NTB ScanpixVis mer

Pris med problemer

Debatten om Nobels litteraturpris til den kinesiske forfatteren Mo Yan er fortjent, verserer i flere medier.

For mange kommentatorer er han ikke dissident nok. Innvendingene spenner fra de rent konspiratoriske til de moralske. «Ble prisen gitt for å balansere mot Liu Xiaobos fredspris?» spør en Civita-medarbeider i Aftenposten. Underforstått: Svenska Akademien ville rette opp igjen den ugjerningen som Jagland og co. begikk for to år siden? Argumentet faller på sin egen urimelighet.

Litt vanskeligere å forholde seg til (for Mo Yan) er de anklagene som rettes fra det kinesiske eksilmiljøet. En rekke kinesiske forfattere, som har valgt å bosette seg i utlandet for å kunne skrive - og puste - friere, retter skytset mot Mo Yan og andre forfattere som har valgt å virke innenfor de rammene Kina, Kommunistpartiet og dets sensurapparat har satt opp. Mange av de Kina-baserte forfatterne opererer helt bevisst i en gråsone; de balanserer på slak line og tråkker fra tid til annen feil, i den forstand at bøkene deres bli stanset og forbudt i perioder. Foruten Mo Yan dreier det seg om kjente størrelser som Yu Hua, Su Tong, Yan Lianke og flere.

Det betyr ikke at de unngår å skrive litteratur som er subversiv; i mange tilfeller handler det om å leke katt og mus med sensuren. I motsetning til eksilforfatterne, som utgis i utlandet - eller i beste fall på eget språk i Hong Kong og Taiwan - blir disse lest av vanlige kinesere i Folkerepublikken. For mange av dem er nettopp det poenget.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Man skal lese med helt spesielle briller - eller ikke ta seg bryet med å lese i det hele tatt - for å hevde at Mo Yan er en husdikter for regimet i Kina. Mo Yans kritiske stemme finnes i det han skriver i sine romaner og noveller. Han har skrevet om folkeopprør mot korrupte politikere («The Garlic Ballads») om tvangsaborter og andre brutale utslag av den kinesiske ettbarnspolitikken («Frog») om mindre gloriøse sider ved de kommunistiske frigjøringssoldatene («Store bryster og brede hofter») om tvangskollektiviseringen («Livet og døden tar rotta på meg») og en rekke tilsvarende temaer som offisiell kinesisk historieskrivning har avvikende versjoner av.

Enkelte kritiserer Mo Yan for at han ikke har skrevet om massakren på Tiananmenplassen. Det føles kanskje bekvemt å sitte ved et skrivebord i London, Paris eller Oslo og forlange at en kinesisk forfatter må være dissident for å fortjene en litteraturpris? Hvor mye dissident må han i så fall være, og på hvilken måte?

Den kinesiske kunstneren Ai Weiwei var raskt ute med å fordømme Mo Yan da tildelingen av litteraturprisen ble kjent. Ai trakk tilbake sine kritiske bemerkninger da han hørte at Mo Yan hadde benyttet anledningen til å be om at Liu Xiaobo måtte slippe ut av fengsel. Men det er verdt å merke seg at Ai Weiwei og Mo Yan driver politisk virksomhet på hvert sitt vis: Ai Weiwei lager upolitisk kunst men opererer som politisk aktivist utenfor sitt kunstneriske virke; Mo Yan er politisk innenfor sin kunst, men ikke ute i gatene. Er det ene mer høyverdig enn det andre?