Pris til et forfatterskap med «aske i munnen, sand i skoa»

Aschehoug-prisen til Per Petterson.

(Dagbladet): I grått regntungt ettermiddagsvær kunne Aschehougprisjuryen offentliggjøre at den internasjonalt kjente forfatteren Per Petterson er årets vinner av den gjeve prisen.

Det skjedde på den årlige forlagsfesten i Aschehougsvillaen i Drammensveien 99.

Heder og 100 000 kroner

- Dette er et forfatterskap med aske i munnen, sand i skoa, og jeg kunne sagt at det er vakkert, men det synes nok forfatteren blir jålete, og det er greit for meg. Jeg kan si det er fint. Veldig fint, sa jurymedlem Bjørn Ivar Fyksen.

Det var en glad Per Petterson (64) som tok imot pris og applaus.

- Tusen takk. Forfatteryrket, for det kan vel kalles et yrke, er et ensomt og risikofylt yrke, sa Petterson - og snakket om hvordan det er, dag etter dag, å slå hodet mot ordmuren og følge et press i brystet som kan minne om et infarkt.

Prisen er på 100 000 kroner og statuen «Evig liv» av Ørnulf Bast.

Juryens begrunnelse

Forfatteren er vokst opp på Veitvet i Oslo og er bosatt i Høland i Akershus. Han debuterte med en samling noveller i 1987, og etter det har han utgitt sju romaner og en essaysamling. Det var med «Ut og stjæle hester» i 2003 fikk han sitt store gjennombrudd. Boka fikk en rekke norske og utenlandske priser.

Dette er utdrag fra juryen begrunnelse:

Det er fint å se noe som er blitt skikkelig gjort - at det ikke er noe slurv. Årets vinner av Aschehougprisen er en grundig og ordentlig språkkunstner, som vet hvilke materialer han skal bruke for å få sagt det han trenger, på den måten han vil. Det samme kan ikke sies om alle personene han skriver om: Det er slett ikke alltid de får sagt det de trenger. På den måten de vil. Derfor er det lite prat, men desto flere følelser i disse bøkene. Romanpersonene ønsker seg fellesskap, vennskap og kjærlighet; de prøver å oppnå eller bevare nærhet til kolleger og venner, koner og ekskoner, døtre, søstre, fedre, mødre og brødre, men det er som om de nære og kjære glir ut av hendene på dem. De blir forlatt, de mister. Noen ganger får de selv nok og snur ryggen til.en det synes nok forfatteren blir jålete, og det er greit for meg. Jeg kan si det er fint. Veldig fint.

Fra juryens begrunnelse ved Bjørn Ivar Fyksen.