Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) springer ut av den internasjonale konvensjonen mot kjemiske våpen (CWC), signert for 20 år siden og aktiv siden 1997. Kampen mot kjemiske stridsmidler går helt tilbake til en avtale mellom Frankrike og Tyskland på 1600-tallet, men i nyere tid er de primære referansene Geneveprotokollen av 1925, samt en avtale fra 1972 som dekket både kjemiske og biologiske våpen. Biologiske våpen ble siden skilt ut i en egen konvensjon.

Avtalene har blitt gradvis mer omfattende, fra forbud mot giftige kuler, via forbud mot bruk av kjemiske våpen, til dagens avtale som forbyr bruk, produksjon, handel og besittelse. Landene som har ratifisert avtalen har bundet seg til å tillate inspektører på sin jord til enhver tid. OPCWs mandat er destruksjon av stridsmidlene, overvåkning av den kjemiske industrien, samt å tilby bistand og beskyttelsestiltak. Organisasjonen er et forum for internasjonalt samarbeid på området. OPCW har også et ansvar for å legge til rette for fredelig bruk av kjemiske midler.

I dag er det tilnærmet full internasjonal tilslutning til avtalen, med unntak av seks land: Angola, Egypt, Israel, Burma, Nord-Korea og Sør-Sudan. Både som internasjonal avtale generelt, og våpenavtale spesielt, er CWC dermed i særstilling. Det har vokst fram et generelt tabu mot å bruke kjemiske våpen. Vel vitende om Syrias lager av kjemiske våpen var det nettopp derfor der Obama satte sin røde strek i august. Her spiller også det rent humanitære aspektet inn: dette er våpen som rammer sivile, og som har liten militær nytteverdi i forhold til de enorme lidelsene de påfører. Overtramp må få konsekvenser dersom avtalen skal være noe mer enn ord på papir. På samme måte som OPCW selv er et eksempel på det trøblete med internasjonalt samarbeid, har imidlertid prosessen som fulgte Obamas uttalelse og den seinere bruken av kjemiske våpen vist seg å være møysommelig.