Prisbelønnet usaklighet

Ulogisk, upresist, usaklig.

Kampen om ekteskapet og barnet Avenir forlag

Bok: I dag mottar filosof Nina Karin Monsen Fritt Ord-prisen på 400 000 kroner. Stiftelsen har ikke gitt henne prisen på grunn av meningsinnholdet, men for «hennes gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt». Dermed kan man anta at det er et visst kvalitetsnivå på hennes refleksjon, at hun er prisvinnerverdig konsistent, logisk og substansiell. Hennes siste bok, «Kampen om ekteskapet», er nevnt i begrunnelsen.

Nina Karin Monsen, i likhet med en del kristne miljøer i Norge, er motstander av den nye ekteskapsloven som trådte i kraft ved nyttår, en lov som sidestiller heterofile og homofile ekteskap. Samtidig er det blitt åpnet opp for assistert befruktning for homofile. Monsen vil reversere loven, fordi ekteskapet er hellig og alle barn har krav på å vite hvem ens biologiske mor og far er.

Temaet kunne vært gjort unna på 7 000 tegn, altså standard kronikklengde. For å få boka opp i 263 sider, har Nina Karin Monsen vært nødt til å si det samme på ulike måter og med stigende engasjement. Budskapet hamres inn, krydret med ulogisk argumentasjon, ville påstander, uendelig mange skrivefeil og annet slurv og selvmotsigelser. Ett sted heter det at donormarkedet får sine råvarer fra «fattige mennesker, samt mennesker som ikke nødvendigvis er religiøse eller psykisk modne og sunne mennesker». Et annet sted heter det at donorene nok er «høye, pene, kjekke og flinke».

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det siste passer best inn i Nina Karin Monsens argumentasjon om at kunstig befruktning er en ny form for rasehygiene: «Nå kan det se ut som om den siden som vi trodde tapte krigen, allikevel vant». Hitler-spøkelset. Det henvises gjennomført til nazismen og annet totalitært tankegods. Monsen vil muligens diskreditere politikere, homofile og radikalliberale ved å sammenligne dem med nazister, men det eneste hun oppnår er å si at Hitler, når alt kom til alt, ikke var stort verre enn Kristin Halvorsen.

«Kampen om ekteskapet og barnet», som er satt sammen av kronikker skrevet det siste halvannet året, er så hjelpeløs kompositorisk at et større etablert forlag aldri ville utgitt den i sin nåværende form.

I FØLGE NINA KARIN MONSEN er boka primært skrevet for kristne og andre verdikonservative. I økende grad utover argumenterer hun også med Gud ved sin side: «Homofile blir aldri like ærefulle som heterofile. Det må homofile leve med, det er deres livslange handikap. Ekteskapets ære ligger nemlig utenfor deres rekkevidde[…] Når homofile par konstruerer barn, blir dette en tilleggssynd. Man tukler ikke med Guds skaperorden.[…] Homofile tar barn, barnebarn, osv, fra andre familier uten å måtte betale for det. Homofile par er virkelig ute på et korstog, på jakt etter sæd og egg/livmødre. I ekteskapet hører de ikke hjemme».

Ifølge Nina Karin Monsen er ikke barn født sekulære, men religiøse. Og det er ikke bra for barn å «begynne sitt liv på avstand til sin skaper, himmelske og jordiske far, Gud og Jesus, far eller mor, og sanne familie». Det er Stortingets skyld at vi nå har fått et totalitært, sekulært og homostyrt samfunn, der det begås overgrep mot religiøse mennesker: «Stortingets flertall har også nå tilranet seg en lærerrolle ovenfor religiøse personer i alle forsamlinger, samt over alle verdikonservative. Men de står ikke over Bibelen, Koranen, Talmud eller andre religiøse skrifter av betydning».

Gud skapte mannen og kvinnen. Paret. Han skapte dem slik at de kunne elske, skape barn og la slekt følge slekt. «Gud skapte ikke sterile, knoppskytende vesener, engenerasjons-menn eller kvinner", altså homofile. Sekulære og homofile er unormale, den kristne kjernefamilien er normalen. Nå har vi fått en lov som favoriserer det førstnevnte og det er et lovbrudd mot en høyere orden. «Politikere bør ikke og skal ikke gi lover som strider mot naturen». Og om «mennesker avbryter et svangerskap, hindrer de Guds plan». Dette er ikke løsrevne sitater, dette er argumentasjonen.

«NÅR DET GJELDER spørsmålet om hvordan man avgjør om et argument er (u)holdbart, kan det ofte lønne seg å tenke seg hvilke undersøkelser som må foretas for å bringe argumentets (u)holdbarhet på det rene». Slik lyder det i Arne Næss’ «En del elementære logiske emner», som lenge var pensum på forberedende prøver ved norske universiteter. Boka stiller opp en del regler for saklig og logisk debattskikk. Nina Karin Monsen innfrir dem ikke. Hun ville strøket til eksamen. «Jeg vet om to sorte barn som vokser opp i Norge. De ser alltid etter andre sorte mennesker og teller hvor mange de er». Jeg kjenner to andre, som aldri gjør det. «Kanskje mange homofile er forlatte barn, sviktet på en alvorlig måte av mor eller far». Eller kanskje ikke.

Liberale og radikale «er kyniske mennesker. Kanskje er de mange?» Eller få. Eller passe. Hvem vet. «Homofile kan, som psykisk utviklingshemmede, ha krav på trygd som medfødt ufør». Eller ikke. «Norge er en del av den kinesiske kulturrevolusjon». En påstand som gjerne kan utdypes. «Barn har antagelig innbygget forventninger om både mor og far, om fellesskapet». Antagelig ikke, men det er ikke poenget: Hvor er undersøkelsene? Er argumentet holdbart? Mener Nina Karin Monsen, Fritt Ord eller andre at følgende utsagn lar seg verifisere: «Men uten far mangler barnet det viktigste familiemedlemmet, som oftest det sterkeste, sosialt tydeligste og mest velstående». Det viktigste?

«Kampen om ekteskapet og barnet» burde aldri vært utgitt, og det skyldes ikke innholdet, som er mainstream kristentenkning. Det skyldes at boka er sakprosa på et lavmål. Det er argumentasjon på sitt minst presise. Det er logikk på sitt mest tåkete. Det er debatt på sitt mest fordummende. Boka gir oss ikke en friere debatt, men et mer forpesta debattklima. Hvis dette er gjennomreflektert, så har tusenvis av norske studenter gjennom flere år blitt rundlurt av Arne Næss.

Det minner mest om det Næss skriver om helt til slutt i «En del elementære logiske emner», om reklame, propaganda, forkynnelse og agitasjon: «Usaklighet fremkommer bare hvis suggestiv påvirkning med eller mot avsenderens vilje gir seg ut for å være saklig innlegg i en meningsutveksling». Nina Karin Monsen er ikke uredd, opprørsk eller «sylskarp», som det heter på bokas bakside, hun er bare oppsiktsvekkende usaklig. Den slags verdsettes åpenbart høyt i våre dager.

Stian Bromark er journalist

og forfatter