Prisen for fred

Fredsprosessen i Midtøsten har forverret forholdene for palestinerne både i Israel og de okkuperte områdene og i de selvstyrte palestinske områdene.

Fredsprosessen i Midtøsten står i dag tydelig frem som en fredsprosess som har gått på bekostning av menneskerettighetene. Det er først nå vi ser de konkrete resultatene av den foreløpige mislykkede Osloprosessen, og dens legitimering av brudd på menneskerettighetene. Feilene ble gjort allerede på Madrid-konferansen i 1991, da menneskerettighetsaspektet ble totalt ignorert med hensikt. Hanan Ashrawi, en av de palestinske deltakerne på Madrid-konferansen, uttalte at «fraværet av rutiner for kontroll og oppfølging av inngåtte avtaler har ødelagt fredsprosessens troverdighet». Det har vist seg at fredens støttespillere ikke alltid er støttespillere for menneskerettighetene.

Fredsforhandlernes fokus på antall prosenter og status til områdene og overseelsen av den menneskelige dimensjon i konflikten, har ført hele fredsprosessen i feil retning. Konflikten handler om mennesker, og ikke utelukkende om territorium. Det vil ikke være mulig å løse konflikten uten å ta hensyn til menneskerettighetene. En diskusjon om menneskerettighetene tidlig i prosessen kunne skapt et nivå med gjensidig respekt og toleranse. Amnesty har flere ganger gjentatt at den eneste veien for å oppnå fred og sikkerhet, er at alle parter respekterer de grunnleggende menneskerettigheter på basis av internasjonal lov.

Fredsprosessen har forverret forholdene for palestinerne både i Israel og de okkuperte områdene, og i de selvstyrte palestinske områdene. Fredsprosessen førte med seg en økning av grensestengninger, tortur, tvangsforflytninger, husødeleggelser og utenomrettslige henrettelser. De palestinske myndigheter arresterte mistenkte terrorister og motstandere av fredsprosessen uten å sikte dem eller stille dem for retten. Palestinernes rettigheter ble satt til side for å beskytte israelernes sikkerhet. Det palestinske opprøret, Intifadaen, kom som et resultat av fredsprosessens manglende resultater. Flere utløsende faktorer ledet frem til demonstrasjonen ved Al-Aqsa moskeen i Jerusalem 29 september 2000, der flere palestinske demonstranter ble skutt ned av israelske sikkerhetsstyrker. Israelske myndigheter forsøkte på et tidlig tidspunkt å slå hardt ned på opprøret, men skapte i stedet rom for ekstreme krefter på begge sider av konflikten.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Amnesty er bekymret over den forverrede situasjonen for menneskerettighetssituasjonen i området, og har gitt ut en rapport, «Broken lives - a year of Intifada», som tar for seg det siste års hendelser og måler de opp mot standarden for menneskerettighetene. Amnesty tar ingen posisjon i forhold til Israels okkupasjon eller palestinernes rett til å bruke våpen mot okkupasjonen, men okkupasjonen er viktig for å forstå det palestinske opprøret og for å vurdere hvilken standard Israel burde bruke i forhold til palestinerne. Den fjerde Genevkonvensjonen omtaler reglene for en okkupasjonsmakt, og denne er ratifisert av Israelske myndigheter. Israel hevder at de ikke anser konvensjonen som gjeldende for Vestbredden og Gazastripen, men Amnesty påpeker at den uferdige fredsprosessen ikke har endret statusen til de okkuperte områdene.

Israels bosettingspolitikk på de okkuperte områdene er et brudd på den Fjerde Genevkonvensjonen og flere FN resolusjoner. Antall bosetninger har økt dramatisk etter at fredsprosessen startet. Siden Oslo-avtalen i 1993 har bosettingsaktiviteten økt med 52 prosent, og det har blitt etablert flere nye bosettinger. Bare på Gazastripen er det 17 bosetninger, som dekker 40 prosent av området.

I løpet av Intifadaens første måned ble ca. 80 prosent av ofrene drept i demonstrasjoner, hvor livene til sikkerhetsstyrkene ikke var i fare. Utenomrettslige henrettelser, terroraksjoner, skyting mot boligområder og demonstrasjoner har i løpet av ett år ført til at 570 palestinere og 150 israelere, inkludert 180 barn, har blitt drept. Så lenge ingen av partene undersøker omstendighetene eller forsøker å straffe de skyldige, så forsvinner respekten for liv på begge sider. Partenes tankesett må endres gjennom en gjensidig respekt, der de grunnleggende prinsipper i internasjonal humanitær lov aksepteres.

Flere tusen palestinere ble arrestert av israelske sikkerhetsstyrker i løpet av de første ukene, og etter hvert ble mange palestinere arrestert av de palestinske myndigheter for mistanke om samarbeid med Israel. Et fellestrekk ved alle disse arrestasjonene er at de har vært vilkårlige, de mistenkte har blir utsatt for tortur og mishandling, langvarig varetekt uten tilgang til advokat eller familie, og urettferdige rettssaker.

5000 militære ordre regulerer de okkuperte områdene, og gjør det mulig for de israelske forsvarsstyrkene å holde mistenkte 90 dager i varetekt uten tilgang til advokat, og enda lengre uten besøk av familie. Varetekt kan forlenges uendelig, og så lenge varetekt er under seks måneder er det ikke nødvendig med juridisk høring. Verken fangen eller advokaten får tilgang til informasjon på grunn av sikkerhetsårsaker, så det er ikke mye en advokat kan gjøre selv de få gangene de får møte fangen. Rettssakene foregår foran militær domstol, hvor dommere og aktorat er offiserer i forsvarsstyrkene.

Tortur ble forbudt av Høyesterett i Israel i september 1999, og bruken av tortur ble mindre. Intifadaen forverret bruken av tortur, til tross for at justisministeren har hevdet at det ikke har blitt gitt noen som helst myndighet til å ta det i bruk. Problemet er at ingen av tilfellene der det har vært mistanke om tortur, har blitt etterforsket. Dermed blir det godtatt, så lenge ingen av de som utfører mishandlingen står i fare for å bli dømt.

De Palestinske myndigheter er ikke medlem av FN og har ikke ratifisert noen av de internasjonale avtalene som omhandler menneskerettigheter. Amnesty betrakter likevel de Palestinske myndigheter som bundet til alle disse avtalene, ettersom President Yassir Arafat uttalte i 1993 at han ville følge disse avtalene. En utbredt bruk av vilkårlige arrestasjoner, tortur, langvarig varetekt, militærdomstol og dødsdom tyder på det motsatte. Amnesty jobber hardt for å fjerne bruken av dødsstraff, og de palestinske myndigheters bruk av dødsstraff uten ankemuligheter er et tilbakeskritt i kampen for menneskerettigheter.

Israels bruk av stengninger, portforbud og husødelggelser kan ses på som metoder de har tatt i bruk for å straffe palestinerne kollektivt. Bevegelsesfrihet er en grunnleggende rettighet, som israelerne har brutt kontinuerlig i løpet av de siste ti årene. Det er helt tydelig at mange av tiltakene, som kontrollposter, stengninger, portforbud og husødeleggelser, blir tatt i bruk for å ramme alle palestinerne.

Alle tiltakene har økt etter palestinske aksjoner, og israelerne hevder det er for å stoppe angrep og finne terrorister. Problemet er at tiltakene ikke hindrer terrorister, og de oppheves ikke selv om mistenkte blir arrestert. Husødeleggelsene har økt dramatiske etter at Intifadaen startet. Kvartaler har blitt revet ned av bulldosere støttet av tanks, og bare på Gazastripen er 360 hus blitt ødelagt. Israelerne peker på sikkerhet og områdeplanlegging, men husene de har ødelagt har som regel vært eid av familie til mistenkte terrorister. Internasjonal lov tilsier at det ikke er lov å straffe personer for noe de personlig ikke har utført. Flere av de Israelske sikkerhetstiltakene tyder på bruk av kollektiv straff mot palestinerne.

Det internasjonale samfunn har forsømt og sviktet sine forpliktelser i den fjerde Genevkonvensjonen, som tilsier at alle skal respektere og forsikre seg om at andre respekterer konvensjonen. Det internasjonale samfunn har sviktet når tiden har kommet for å gjøre ord til handlinger

Alle land og internasjonale institusjoner med relasjoner til Israel og de Palestinske myndigheter bør gi sin tilslutning til utplassering av internasjonale observatører i de okkuperte områder, og alle involverte i fredsprosessen bør sørge for at menneskerettighetene gjøres til en del av alle fremtidige forhandlinger. Det blir ingen fred uten menneskerettigheter.