POSØR ELLER MARTYR: Det er godt mulig Gjedde poserer i offerposisjonen. Men det er vel så sannsynlig at han faktisk opplever seg selv som en martyraktig skikkelse, en som ofrer seg for sannheten, og står opp mot overmakten, skriver Cathrine Sandnes i denne kommentaren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / Scanpix
POSØR ELLER MARTYR: Det er godt mulig Gjedde poserer i offerposisjonen. Men det er vel så sannsynlig at han faktisk opplever seg selv som en martyraktig skikkelse, en som ofrer seg for sannheten, og står opp mot overmakten, skriver Cathrine Sandnes i denne kommentaren. Foto: Håkon Mosvold Larsen / ScanpixVis mer

Prisen for politikken

Christian Tybring-Gjedde er tydeligvis frisk igjen. Skjønt, etter å ha lest hans siste bidrag til norsk debatt, kan man saktens lure på om friskmeldingen kommer i tidligste laget.

Man vet man lever et godt sted, når en stortingsrepresentant som stadig får meningene sine på trykk i landets største avis, er landets mest undertrykte. For å gjøre en lang kronikk kort, så kan Christian Tybring-Gjeddes siste bidrag til norsk offentlighet - på kronikkplass i Aftenposten denne uken - oppsummeres slik: a) norsk presse består av en gjeng kunnskapsløse, politisk korrekte duster som mobber meningsmotstandere, b) folk som står for det motsatte, altså folk som Gjedde selv, er smarte, modige, beleste og støtter seg på tung, vitenskapelig forskning når de ytrer seg. Som han sier: Norge er «et land som utad påberoper seg nær sagt ubegrenset ytringsfrihet, men som samtidig massivt og kollektivt slakter enhver betraktning utenfor rammen, uansett hvor velformulert, fornuftig og logisk den blir presentert».

Det er ikke lett å vite hvilke velformulerte, fornuftige og logiske tanker som har blitt «massivt og kollektiv» slaktet, siden kronikkforfatteren behendig unngår å gi eksempler på påstandene sine. Men vi må vel kunne anta at for eksempel Gjeddes herostratisk berømte kronikk - «Drøm fra Disneyland» - er blant disse. Det er heller ikke enkelt å vite hvem han er aller mest forbanna på i norsk presse, for ham er vi alle like, fra redaktøren som gir ham spalteplass til sporadiske meningsytrere som meg selv. I bildet han tegner opp, tvinger vi fram en «tung overfladisk påtvunget konsensus». Vi kaller det ytringsfrihet. I realiteten utkjemper vi en «udemokratisk kamp mot meningspluralisme». Et øyeblikk lurer jeg på om politikeren kanskje ikke er helt frisk fra sykemeldingen sin. Dernest føler jeg meg litt ovenpå ved tanken på at jeg - og et par tusen andre journalister og skribenter - har makt til å skremme folk fra å tenke selv. Men når sant skal sies, er sjansen stor for at Tybring-Gjedde scorer betydelig høyere enn meg på en objektiv måling av makt. Vi snakker tross alt om en som har vært stortingsrepresentant siden 2005, er fylkesleder for Oslo FrP og hyppig gjest i ulike tv- og radiodebatter.

«Ytringens pris» er kanskje ikke det mest presise innlegget politikeren har levert norsk offentlighet i sin karriere. Det er snarere påfallende usammenhengende og, i mangel på eksempler og argumenter, fremstår det mer som en manns ensformige monolog med seg selv enn et debattinnlegg. Likevel, til tross for den oppstyltede stilen og den lett komiske forestillingen om at han er kneblet, er det på sitt vis en interessant tekst. Det er godt mulig Gjedde poserer i offerposisjonen. Men det er vel så sannsynlig at han faktisk opplever seg selv som en martyraktig skikkelse, en som ofrer seg for sannheten, og står opp mot overmakten: Der andre ser en maktperson som sparker nedover, ser stortingspolitikeren seg selv som et lite menneske som kjemper mot en diffus, men overveldende masse av motstandere.

Det forklarer i så fall den retthaverske, forulempede tonen man kan gjenkjenne fra andre debatter, ikke minst de som utspiller seg på nettet. Hadde det ikke vært for en artist fra et band jeg aldri hadde hørt om før forrige helg, ville jeg sikkert ha trukket på skuldrene av en politiker som forveksler uenighet med hets, debatt med mobbing og Norge med Nord-Korea. Det var i hvert fall med et stigende ubehag jeg leste de mange utskjellingene fra Facebook-venner og kolleger i dagene etter «Mokkamann»-fadesen. Hadde jeg ikke kjent dem, ville jeg fort ha tatt dem for å være en mobb. En gjeng som slutter rekkene og definerer hva man kan spøke med og hvem som er morsomme. «Man må jo si fra», var omkvedet. Og det må man jo. Men etter at man har buet fra seg, fått beklagelsen - uten forsøk på bortforklaringer eller bagatellisering - kan man med fordel finne noen som er viktigere å bruke kreftene på. Etter å ha sett Lars Erik Blokkhus bli hoggestabbe etter en barnslig vits, som han altså beklaget umiddelbart, kan man saktens skjønne at vi blir oppfattet som en gjeng som søker sammen i å holde fast rammen for korrekt oppførsel, omtrent slik Gjedde påpeker.

Til tross for de halvt konspiratoriske, kvart paranoide forestillingene om norske mediers udemokratiske kamp mot sannhet, opplysning og gode formuleringer, er Christian Tybring-Gjeddes tekst verdt å lese om man vil se seg selv i narrespeilet. Det er en karikatur av oss politisk korrekte, så vel som av dissidentene som påtar seg den tunge jobben med å fortelle oss at verden går til helvete om vi ikke tenker deres tanker og velger nye ledere. Skal man gjøre opp status denne uka, vil jeg tippe at frontene har endt uavgjort. Jeg er sannelig ikke sikker på om Tybring-Gjedde har fått flere tilhengere. Og jeg tviler sterkt på om avskybølgen som har skyllet over Plumbo-vokalisten har skapt flere anti-rasister.

PS. Man skal ta hensyn til folk som har dårlig helse. Særlig når det, som i dette tilfellet, visstnok er andres uenighet som gjør folk syke. Samtidig må man regne med at mennesker som er friske nok til å skrive debattinnlegg, er friske nok til å få svar. Vi må også stole på at en fremstående politiker, som later til å være opptatt av reell ytringsfrihet, setter pris på uenighet. Selv om det er formuleringer i teksten som kan få en til å tvile. Som han sier (beklager syntaksen, den er ikke min): «Ytringsfrihet inkluderer også retten til fravær fra medienes kollektive og vedvarende mobbing og stigmatisering». Oversatt til alminnelig norsk blir det noe sånn som at «ytringsfrihet er retten til ikke å bli hundset, hånet og latterliggjort av norsk presse». Hvilket må bety at denne spalten bryter med ytringsfriheten.