Prisen for popen

2007 TEGNER TIL Å BLI året da nedlastingsdebatten for alvor presses inn på et nytt spor, og det ikke lenger av anarkistiske fildelere, paranoid platebransje eller Venstre-politikere, men av artistene selv.

Når Radioheads nye plate «In Rainbows» i morgen lager et fint pling i innboksen til alle dem som har gått inn på deres hjemmeside og bestilt plata til en fritt valgt pris, så har det eksperimentvillige bandet, som den engelske avisa Guardian påpekte i helga, stilt seg selv til disposisjon som forsøkskanin for opptil flere interessante forskningsoppgaver innen økonomi og atferdspsykologi. Har du mage til å betale null pund for plata, så sier du kanskje samtidig at Radioheads musikk ikke er noe verdt. Og hva i all verden gjorde du inne på bestillingssiden for «In Rainbows» på Radioheads hjemmeside da? Verdien av kunst, satt ut til folkeavstemning, intet mindre.

MENS SAMVITTIGHETSFULLE fans putter en anstendig pengesum i Radiohead-kollekten – åtte pund (drøyt 90 kroner) tilsvarer iTunes-pris, 11,99 pund (ca. 140 kroner) er tradisjonell nyplatepris i butikken i England – har eksperter, igjen ifølge Guardian, verdsatt den tekniske verdien av en ny plate, fratrukket produksjonskostnader, markedsføring og tradisjonell plateselskapsprofitt, til omtrent det samme som en kopp regulær svart kaffe koster på kaffebar her hjemme: Cirka 18 kroner (£ 1,50).

Her er det selvsagt mulig å rote seg inn i et innviklet «rettferdig handel»-resonnement, eller benytte anledningen til å påpeke at Radiohead kuriøst nok på hjemmesiden sin linker til en anti-Starbucks-side, men at prisen for popen faktisk er 18 kroner, er verdt ettertanke. Det tilsier det de fleste har tenkt en stund nå: at platebransjens forretningsmodell muligens er noe kostnadskrevende og moden for en betydelig fornyelse.

HVORVIDT PRINCE, som ga bort noen millioner eksemplarer av sin siste plate med en engelsk dagsavis tidligere i år, og Radiohead bare er fortroppen i en voldsom frigjøringsbevegelse er for tidlig å si noe om, men begge har tuppet platebransjen midt i dette for lengst verkende såret. Det blir spennende å se hvilken stor artist – de engelske indie/soulrock-sliterne The Charlatans gjelder ikke, selv om de nå passes på av Oasis-oppdager Alan McGee – som skal vri et mikrofonstativ rundt i dette såret neste gang. Enda mer spennende er det å se om disse gradvise frigjøringsforsøkene framskynder platebransjens egen fornyelsesprosess, eller bare skaper mer paranoia og virkelighetsfornektelse.

PLATESELSKAPENE HAR selv innsett at pengestrømmen i framtida neppe vil komme fra plateslag, men heller fra mer altomfattende artistavtaler som skal sikre dem inntekter fra radio- og tv-spilling, turneer og t-skjortesalg. Det igjen vil føre til følgende eksistensielle «markedet-bestemmer»-situasjon for plateselskapene, og da handler det ikke om platemarkedet, som på mange måter har sagt hva de mener for lenge siden, men artistmarkedet: vil plateselskapene fortsatt kunne tilby ører, repertoarkløkt og karriererådgivning i henhold til arven etter Ahmet Ertegun, John Hammond, Jac Holzman, Clive Davis, Lenny Waronker, David Geffen og tidlig Arne Bendiksen, så har det kanskje noe for seg for artisten å gi bort 25 prosent av alle inntekter. Hvis ikke, så viser Radiohead at det går an å la være.