Prisen for selvkritikk

NRKs Else Michelet og Are Kalvø og Dagbladets Markus Markusson mottok i går Scheiblers legat for henholdsvis ypperlig mediesatire og perspektivrik mediekritikk. Men hvordan er det ellers stelt med norsk mediekritikk? TV, radio og aviser er de mest konsumerte kulturruttrykkene i Norge, men den kontinuerlige kritikken og vurderingen av dem er heller variabel, påstår mange . Hva synes ekspertene om måten media behandler media på?

Mediekritikk, men av hvem?

EINAR FØRDE

kringkastingssjef NRK:

- Det mest iøynefallende ved norsk mediekritikk er alt det vi mediefolk slipper unna med. Skriveriene om media dreier seg mer om kjendisers privatliv enn om skjelettene i skapet og de beslutningene som får store konsekvenser. Dessuten er norske journalister lite flinke til å kritisere hverandre. Vi har ikke den åpenheten, debattradisjonen og frimodigheten for eksempel engelskmennene har når det gjelder å hudflette yrkesbrødre.

Den store styrken til en mediekritiker som Dagbladets Markus Markusson er at han tar alle ytringer i media på alvor. Han vurderer hvert åndsprodukt for hva det er. Det gjør man ikke alltid på Universitetet. Derfor blir deres kritikk ofte for akademisk og høytflyvende.

I tillegg jobber Markusson systematisk. Det er et nøkkelord. Mediakritikk fordrer systematikk og kontinuitet. Sånn sett er det overraskende at mediekritikken og selvrefleksjonen i media står så svakt i Norge. Vi ligger jo i verdenstoppen i konsumeringen av aviser, radio og TV.

GUNNAR BODAHL-JOHANSEN

sjefredaktør Norpress/Institutt for Journalistikk:

- Mediekritikken er lite systematisert i Norge. Markus Markussons spalte i Dagbladet er i så måte unik. Ingen andre redaksjoner omtaler mediene så systematisk, sammenhengende og regelmessig. Personlig skulle jeg ønske at Markusson i blant ville velge et mer kritisk standpunkt og frigjøre seg fra sitt eget ståsted.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Mediekritikk må ikke forveksles med medieomtale, som vi etter mitt syn har mer enn nok av. Men den er overflatisk og tilfeldig og avslører lett utøvernes manglende fagkunnskap, særlig om produksjonsmetoder og presseetiske spørsmål.

Jeg tror det er stor interesse hos publikum for debatt om medienes innhold, kvalitet og metoder. Mediene selv er ofte redde for å gå kritisk inn i egen hverdag. Det er en tradisjon å hakke på NRK, mens avisene i liten grad tør å kritisere hverandre. Det skyldes blant annet framveksten av store mediekonsern, der familiebåndene er veldig sterke. Man ønsker ikke å slåss innen familien.

NRK har et regelverk som forbyr kolleger å kritisere hverandres programmer. Det er etter min mening uhørt i mediesammenheng.

KRISTIN CLEMET

redaktør i Tidens Tegn:

- Offentlig er mediekritikken ikke mye å skryte av. Den er, som politikerdebatt på sitt verste, preget av gjentakelser. Noen - for eksempel jeg - får rollen som kritiker, og andre - for eksempel Harald Stanghelle - rollen som forsvarer.

Internt i mediene har jeg inntrykk av at kritikken er mer nyansert. Selv har jeg erfaring fra NRKs etikk-prosjekt, der jeg opplever at kritikk betyr både positiv og negativ omtale, og at debatten er på et reflektert nivå. Det beklagelige er at denne kritikken aldri kommer ut.

Jeg skulle ønske vi i større grad kunne få til en ekte samtale offentlig, med et høyere refleksjonsnivå. Men da må redaktørene slutte å si at alt er bra, hver gang.

Den intellektuelle debatten er generelt dårlig i Norge, samfunnseliten deltar ikke i den offentlige samtalen. Men vi slipper heldigvis den aller dårligste kranglingen, som preger for eksempel de danske tabloidavisene. Vi har altså ikke det verste mediebildet i Norge, men heller ikke det aller beste.

JOSTEIN GRIPSRUD

professor i medievitenskap, Universitetet i Bergen:

- I forhold til den plass mediene opptar, er det underlig at de vies så lite systematisk, informert og prinsippiell kritikk. Særlig sett i forhold til andre kulturuttrykk. Det er fremdeles slik at sistemann i redaksjonen får jobben med å se på TV. Slik sett oppfatter jeg en pris til Markus Markusson som en poengtering av behovet for informert mediekritikk.

Mediekritikk er noe annet enn synsing. Det holder ikke å skrive at «da jeg satt og spiste pizza i går kveld, likte jeg å se på «Tore på sporet»».

Hvis man kritiserer en journalist, risikerer man at hele profesjonen reiser bust. Journalister har utviklet en korpsånd på linje med politiets. Det kan vel være et hint om at mediekritikerne bør søkes utenfor journalistenes rekker.

TRINE SYVERTSEN

førsteamanuensis ved Institutt for medier og kommunikasjon, Universitetet i Oslo:

- Norsk mediekritikk er blitt bedre, selv om den har langt igjen i forhold til f.eks. film- eller litteraturkritikk. Hvis vi ser på TV-kritikken, tror jeg det har vært viktig med den økende konkurransen mellom kanalene. Kritikken brukes ikke lenger bare til å fortelle hva som var på TV i går.

Mest slående er hvordan kritikken resirkuleres - hvis det hevdes noe om TV i en avis eller på et rådsmøte, går karakteristikken igjen i mediene.

Sammenlikner man norsk mediekritikk med for eksempel den britiske, ser man at de har flere kjennere. De har et ledd mellom medieforskerne og mediene, som vi mangler.

HEDRET: Scheiblers Legats hederspris ble i går tildelt Dagbladets Markus Markusson for «perspektivrik orienterende og kommenterende journalistikk knyttet til utviklingen av media».