IVRIG: Kulturminister thorhild Widvey og statssekretær Knut Olav Åmås' iver etter å skaffe private penger til kulturen er nok foreløpig større enn evnen. Det nye regimet må ha is i magen, skriver Dagbladets kulturredaktør. Foto: Christian Roth Christensen / Dagbladet
IVRIG: Kulturminister thorhild Widvey og statssekretær Knut Olav Åmås' iver etter å skaffe private penger til kulturen er nok foreløpig større enn evnen. Det nye regimet må ha is i magen, skriver Dagbladets kulturredaktør. Foto: Christian Roth Christensen / DagbladetVis mer

Privat is i magen

De borgerlige bør innse at private penger ikke er en quick fix for å erstatte offentlige midler til kulturlivet.

Kommentar

- UTFORDRINGEN ER holdningen i landet.

Ordene fra professor og tidligere kultur-utreder Jan Grund falt under en paneldebatt i går på Kulturhuset i Oslo - etter presentasjonen av en rapport om private bidrag til kulturlivet. Rapporten forteller blant annet at privat kultursponsing i stor grad består av lokale bedrifter som støtter initiativ i nærmiljøet. Pengebidragene er små. Og mens kulturaktørene er glade for pengene, føler ikke bedriftene at de får noe igjen. Kulturlivet kjemper dessuten med idretten om sponsormidler, og siden toppsjefene bestemmer hvor pengene skal brukes, taper kulturen. Sjefene er mer opptatt av sport. Idretten får 2,9 milliarder kroner i sponsormidler, mens kultur mottar omtrent 740 millioner kroner. Altså nesten en firedel.

MED DETTE i overkant vanskelige utgangspunktet forsøker man å finne en løsning på problemet: hvordan få norsk kulturvirksomhet til å tiltrekke seg mer private penger? Med borgerlig regjering på plass er problemstillingen akutt. For allerede nå reduserer den borgerlige regjeringen den offentlige pengestrømmen. De private bidragene skal komme istedenfor.

Men hva hvis de ikke kommer? Og kan vi kutte offentlige midler før «holdningen i landet» endrer seg?

LØSNINGEN, ifølge forskerne, er et mer profesjonalisert kulturliv som lærer seg å lokke til seg private penger. Kulturen må gjøre seg lekker og sørge for interessante gjenytelser. Og så må vi vel tro at sjefer bør bli gradvis mindre interessert i sport, og mer i kultur. Et fromt ønske, og et langt lerret å bleke.

Enkelte ser ut til å tro at motstanden i kulturlivet mot private midler stikker dypt. Det er vanskelig å tro. Filmbransjen, som etter kutt i offentlige tilskudd har fått beskjed om å forsøke å hente mer penger fra private, har allerede i årevis satset tungt på dette. Men det er ikke lett. Skyldes det «holdninger i landet»? Eller kanskje det tar lang tid å lage butikk av kulturvirksomhet.

STATSSEKRETÆR Knut Olav Åmås viste i sin innledning til paneldebatten i går til denne påståtte motstanden mot private penger i kulturlivet. Eksempelet hans var kritikken mot Christian Ringnes' skulpturpark. Det er en upresis analyse. Kritikken mot Ringnes gikk langt mer på kvinnesyn og kunstnerisk kvalifisert styring. Det siste bedret seg, nettopp på grunn av kritikken.

Poenget er at privat finansiering av kulturlivet er like enkelt og like vanskelig som den ofte utskjelte offentlige finansieringen. For å sette det på spissen: privat finansiert styring av kulturuttrykk eller «sugerør i statskassa» vil begge deler være gjenstand for offentlig kritikk og debatt.

SJEFEN FOR landets største museum, direktør Audun Eckhoff ved Nasjonalmuseet, har allerede uttrykt skepsis til regjeringens første konkrete tiltak for å stimulere private bidrag til kultulivet - gaveforsterkningsordningen for innkjøp av kunst. Regjeringens iver etter å skaffe private penger til kulturen er nok foreløpig større enn evnen. Det nye regimet må ha is i magen.

Lik Dagbladet Meninger på Facebook