Politikere i alle leire burde være mer nysgjerrige på hvordan de kan skape et system som sørger for at de beste løsningene for offentlige tjenester vinner fram.

Gir konkurranseutsetting bedre tjenester? Er private eller offentlige aktører best? De fleste som oppsummerer forskningen på dette feltet konkluderer med at det ikke finnes nok, eller gode nok, studier til å trekke noen entydig konklusjon (for eksempel her og her).

Den som leter etter et allmenngyldig svar på disse spørsmålene, leter uansett forgjeves. Svaret er verken «ja» eller «nei», men «noen ganger», slik jeg viser i et nytt Civita-notat. Konkurranseutsetting er ikke ett fenomen, men mange ulike fenomener.

Egenskaper ved tjenesten, ved markedet og ved selve konkurranseutsettingen er avgjørende for resultatet.

Dette må politikere og byråkrater ta hensyn til. Dersom man konkurranseutsetter en tjeneste uten å tenke gjennom hvordan kvalitet skal vurderes og belønnes, kan man skape uheldige insentiver, som igjen kan føre til dårligere tjenester.

Konkurranse i et marked hvor det er vanskelig for kunden å vite hvilken kvalitet han eller hun faktisk får, er ikke det samme som konkurranse i et marked der det er lett for enhver å se og måle kvaliteten umiddelbart. Enkelt sagt er det forskjell på indremedisin og hjemmehjelpstjenester.