Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Privatisering av fiskeriressursene

Problemet i norsk fiskerinæring er ikke for lite kapital, men for mye, skriver Bjørn Hersoug.

I APRIL LA fiskeriminister Svein Ludvigsen fram en ny Stortingsmelding om Strukturtiltak i kystflåten. Den markerer det foreløpige sluttpunkt på en lang prosess i fiskerinæringa hvor spørsmålet har vært: Hvordan skaper vi bedre lønnsomhet i fangstleddet? Regjeringens svar, som Stortinget nå skal ta stilling til, er at det er for mange fiskefartøy og for mange fiskere i næringa. Gitt at totalkvotene for de fleste viktige bestander ikke vil øke nevneverdig i framtida, må fangstleddet tilpasses ressurstilgangen. Det skal skje ved at eiere av fartøy over 15 meter (opp til 28 m) får anledning til å slå sammen flere rettigheter gjennom en såkalt enhetskvoteordning på samme måte som i havfiskeflåten, mens fartøy under 15 m skal kunne kjøpes ut via en kondemneringsordning finansiert av alle fiskere gjennom en avgift. Meldingen er forbilledlig klar, selv om tallmaterialet er brukt svært selektivt. Men selv om det hele presenteres som et teknisk problem, er det klart at konsekvensene vil merkes på hele kysten.

NOE AV DET viktigste ved meldingen er at Fiskeridepartementet endelig tør si hva alle involverte har visst lenge: Vi beveger oss mot et system basert på omsettelige rettigheter. Det ble på det sterkeste benektet helt til i fjor, på tross av at alle kan registrere at både konsesjoner og deltakerrettigheter har en pris, som betales sammen med kjøpesummen for båten. I havfiskeflåten begynte dette systemet allerede i 1973, da det ble innført konsesjonsordning for ringnotflåten, seinere også for andre flåtegrupper. Rettigheten fikk etter hvert verdi, spesielt etter at hvert fartøy fikk individuelle kvoter, noe som muliggjorde sammenslåing. Dermed kunne en oppnå en mindre, men mer effektiv flåte, hvor også staten i stor grad bidro ved å kjøpe ut eldre fartøy. Riktignok var omsetningsadgangen begrenset av fiskerimyndighetenes godkjenning og av geografisk avgrensede markeder, men rettighetene som ble utdelt gratis i 1973 hadde fått en betydelig verdi som eier kunne innkassere ved salg. Begrensningene på omsetning var heller ikke større enn at de ofte kunne omgås ved fiktive flyttinger, enten av kjøper eller selger.

NESTE SKRITT kom så i 1990, da også kystflåten fikk et system basert på fartøykvoter. Halvparten av flåten fikk adgang til den eksklusive Gruppe I, med garanterte kvoter, men de øvrige ble henvist til å konkurrerer om en mager felleskvote i Gruppe II. Selv om ordningen var ment å være midlertidig, oppdaget de heldige snart fordelene ved en slik ordning. Den var driftsmessig bedre og den medførte at selve deltakeradgangen fikk en formidabel verdi som kunne innkasseres ved salg. Seinere har reguleringssystemet vært modifisert en rekke ganger og stadig nye arter har blitt lukket for fritt fiske og trukket inn i samme reguleringssystem. Poenget er igjen det samme: Rettighetene får en verdi som kan omsettes, selv om også disse er avhengig av myndighetenes godkjenning og av begrensninger i markedet (avgrenset til fylker og nå også til fire størrelsesgrupper). Det er fortsatt langt igjen til fritt omsettelige kvoter, slik systemet praktiseres på Island og i New Zealand, men retningen er ikke til å ta feil av: Fiskeressursene privatiseres i økende grad!

I STORTINGSMELDINGEN legges det vekt på tre typer hensyn: teknisk effektivitet, behovet for en mer effektiv flåte av hensyn til ressurshåndtering og av hensyn til rekruttering. At dagens flåte er vesentlig mer effektiv enn for 10, 20 eller 30 år siden kan vanskelig benektes. Fortsatt teknisk effektivisering vil, under ellers like forhold, bidra til at vi trenger færre fartøy og færre fiskere enn tidligere. Men hva som er kapasitet og overkapasitet i kystflåten er likevel litt mer komplisert enn det meldingen gir inntrykk av. For det første vil tilgjengeligheten av fisk variere fra ett år til et annet. For det andre vil kapasitet vurderes ulikt, spesielt hos sjarkfiskere som har investert i egen arbeidsplass. Målet er å få en brukbar livs- og levestandard, ikke å fiske 320 dager per år. Mange vil slett ikke utnytte sin tekniske kapasitet fullt ut. For det tredje er det et tankekors at den største krisa i dagens kystfiske er nettopp i den største og nyeste del av flåten, i den såkalte «robuste kystfiskeflåten», som ble bygget opp på slutten av 1990-tallet med tverrpolitisk støtte og med sterk offentlig medvirkning. Det er i første rekke disse fartøyene som i dag ikke kan overleve på tildelte kvoter og som har behov for å få tilført rettigheter fra naboen.

MEN PROBLEMET i kystflåten, så vel som i resten av norsk fiskerinæring er altså ikke for lite kapital, men for mye. Kapitalinnsatsen er for stor i forhold til hva ressursen kan forrente. Da har det lite for seg å oppmuntre til enda større investeringer, selv om sikkerhet, rekruttering og det å ta vare på biprodukter er alle aktverdige argumenter isolert sett. Ingen forventer at dagens struktur kan fryses fast for evig, men farten i rasjonaliseringsprosessen er det i stor grad det offentlige som bestemmer. Meldingen inneholder mange paradokser, slik som at flåten både er for effektiv og for gammel. Faktisk har noen av de eldste fartøygruppene best lønnsomhet, uten at meldingen reflekterer særlig mer over det. Spørsmålet om lønnsomhet etter strukturering burde jo ha stått sentralt i en slik melding, men det vi får er mange regnestykker om hvor mye mer kvote den enkelte får ved ulike grader av sammenslåing og sanering. Det sentrale er jo at i flåten over 15 meter må de som vil utvide driftsgrunnlaget kjøpe et større kvotegrunnlag, til en pris som for tida ligger temmelig høyt. Dette er naturlig nok en utgift som kommer på toppen av allerede tunge fartøyinvesteringer. Resultatet kan lett bli at vi får en liten, effektiv men forgjeldet kystfiskeflåte, selv om situasjonen på lang sikt kan bli bedre. På kort sikt er det en fare for at når de økonomiske tyngelovene begynner å gjøre seg gjeldende, så forsvinner mange av «forsvarsverkene» i form av geografisk avgrensede markeder, bindinger til størrelsesgrupper etc. Da er det duket for en omstilling som i liten grad lar seg styre politisk.

I DAG ER DET definitivt slutt på den åpne kystallmenningen. De fleste fiskerier er lukket og nå starter arbeidet med å redusere kapasiteten ytterligere. Men da er det sentrale spørsmål som må avklares samtidig. Mannskapets situasjon er ett av dem. Er det rimelig at hele kystfiskeformuen gis gratis til de som tilfeldigvis var redere på et gitt tidspunkt? Det fører naturlig over til neste spørsmål, nemlig om hvem som skal ha anledning til å kjøpe rettigheter. I god norsk tradisjon har eiendomsretten vært forbeholdt aktive fiskere (med unntak for trålerflåten), for å sikre arbeidsplasser og bosetting langs kysten. Men hvis nå rettigheter blir omsettelige goder er det ikke rimelig at andre interesser får anledning til å delta, for eksempel kommuner og fylkeskommuner som ønsker å verne om «sine» rettigheter? Sist, men ikke minst er det et spørsmål om ressursavgift, som ministeren nå vil ha utredet. Trolig er tidspunktet det verst mulige, med lave priser, lave kvoter, høy kronekurs etc.

LIKEVEL BØR spørsmålet avgjøres relativt raskt, ikke av statsfinansielle grunner men av politiske. Hvis det er slik at en stadig mindre gruppe redere og fiskere skal få eksklusiv adgang til å utnytte våre felles ressurser, er det da ikke rimelig at de må betale fellesskapet noe til gjengjeld? Jeg tror ikke «alt var bedre før» eller at problemene vi ser i dag vil gå over av seg selv. Men de løsninger som fiskeriministeren nå skisserer går vesentlig lenger enn det Stortinget har etterspurt og det Norges Fiskarlag har anbefalt. Skrekkscenariet er at de samfunn som i dag er mest avhengig av fiskeressursene for sysselsetting og bosetting vil være fri for rettigheter når struktureringsprosessen er over. I så fall er det langt på vei et resultat av en politisk beslutning. Vi sitter igjen med struktur, mens næringa er borte!

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media