Privatiseringens pris

I alle år har vi hatt private, ikke-kommersielle aktører i omsorgstjenestene. Ideelle organisasjoner som Kirkens Bymisjon, Sanitetsforeningen, Blå Kors mfl. gjør en aldeles utmerket innsats vi ikke kan være foruten.

Det nye er profittinteressenes inntreden. Og disse driver ikke noen Blå Kors-virksomhet eller er noen Florence Nightingale. For å si det med tidligere kommunaldirektør for helse- og sosialtjenester i Bærum, Tove Wangensteen: «Når vi vet at joggesko produseres i Asia for fire- fem kroner stykket og selges for mellom 700 og 800 kroner i sportsforretningene i Norge, da er det vel bare å erkjenne at der strever man ikke for å få prisene lengst mulig ned. Tvert imot prøver man ut hva markedet tåler å betale.»

Slik er det for så vel Volvat, Oslo Akutten som ISS. De ønsker å hente ut mest mulig fortjeneste innenfor rammen av det markedet tåler. Får ikke ISS god nok profitt, trekker de seg ut.

Borgerlige politikere snakker ikke lenger om privatisering. Ordet hadde dårlig klang. Det nye uttrykket er «konkurranseutsetting».

Høyre sa tidligere: se på Malmö. Nå hører vi ikke mer om det. Med god grunn. Malmö privatiserte store deler av eldreomsorgen, og sparte tilsynelatende noen kroner. Men de nye private aktørene manglet helsepersonell, og måtte rekruttere fra kommunens egne ansatte. Men selvsagt bare de som var yngst og friskest.

Konsekvensen ble andre og uforutsette utgifter for kommunen. Økt vikarbruk, økt sykefravær og rekrutteringsproblemer med hensyn til nøkkelpersonell. Kommunen har dermed fått betydelige problemer med å opprettholde kvaliteten på sine tjenester.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Det samme skjer i Oslo: Høyre og Frp i setter operasjoner ut på anbud, utfra bl.a. en argumentasjon om at det er viktig å utnytte det private marked. Som om et større antall leger eller operasjonssykepleiere står der, uvirksomme. Virkeligheten er at det i det offentlige helsevesen i hovedstaden er over 1000 ledige sykepleierstillinger, flere hundre hjelpepleiere og et stort antall legestillinger. Det samme problem rammer også Volvat og andre private aktører.

Hver gang de private klinikkene får tildelt operasjonsoppdrag fra Oslo kommune går det straks telefoner til leger ved Oslos offentlige sykehus: «Please, kan ikke dere jobbe litt mer for oss på si?» For hvert operasjonsanbud som settes ut til Volvat eller andre, øker driftsproblemene og kostnadene ved de kommunale sykehusene Ullevål og Aker.

Men, sier noen: samtidig får kommunen mer helse for hver krone. Vi vet hva dette innebærer: besparelsene går på bekostning av kvalitet. Det er en fare for at de faglige kravene blir redusert på den måten at sykepleiere blir skiftet ut med hjelpepleiere, hjelpepleiere med omsorgsarbeidere, og omsorgsarbeidere med assistenter. I siste rekke kan du erstatte mennesker med piller eller overvåkingskameraer, fordi dette blir billigere enn menneskelig arbeidskraft. Det siste er allerede på vei inn i omsorgen for psykisk utviklingshemmede.

Høyre sier at det avgjørende ikke er om kommunen selv står for produksjon av tjenesten, men at kommunen sikrer volum og tilstrekkelig kvalitet. Men er det slik?

I Oslo er Transporttjenesten for funksjonshemmede konkurranseutsatt. Sist vant Falken anbudet for spesialbiltransporten. Særlig det første året fortonet seg som det reneste mareritt og forringet livskvaliteten til de 3600 sterkt funksjonshemmede brukere som er avhengig av tilbudet.

En brukerundersøkelse utført i september 1997 på oppdrag av Oslo Sporveier, viste at en tredjedel av turene med TT-tjenesten er forsinket, og at gjennomsnittsforsinkelsen var hele 28 minutter. Det betyr at i Oslo kom daglig omkring 500 funksjonshemmede betydelig for sent til jobb, kino, legetime eller andre avtaler.

I det private næringsliv ville dette medført umiddelbar aksjon: Krav om strakstiltak, erstatningskrav og etter få uker trolig oppsigelse av kontrakten fordi kunden ikke får den vare det blir betalt for. Men i Oslo toer Høyre-byråden sine hender, og bagatelliserer. I bystyret 13. mars 1997 sa hun at «det var problemer med utøvelsen av spesialtransporten, men det synes imidlertid nå å være rettet opp». Og 6 måneder senere sier den samme byråd: «Det har vært en dramatisk bedring». Men hvordan det er mulig «dramatisk» å forbedre noe som byråden allerede i mars mente var tilfredsstillende?

Typisk nok: Falken skylder på kommunen, kommunen skylder på Falken og midt imellom skvises brukerne. TT-transporten er en god illustrasjon på at Oslo kommune ved konkurranseutsetting er ute av stand til å sikre tilstrekkelig kvalitet på tilbudet, og opptre som en profesjonell kjøper av private tjenester.

Ideologien rundt anbud og konkurranse forutsetter korte anbudsperioder. Byrådet har understreket at anbudsperiodene ikke bør være lengre enn 4- 5 år. Det innebærer at institusjonsbeboere, hjemmesykepleiebrukere og dagsenterbrukere skal få oppleve det samme som TT-brukerne: betydelige overgangsperioder hvert 4. år.

Det kan ta år å bygge opp fortrolige og gode relasjoner mellom bruker og hjelper.

For mange brukere av helse- og omsorgstjenester kan derfor slike omlegginger hvert 4. år skape betydelig uro. Det overrasker meg at noen velger å sette ideologiske kjepphester foran all den faglige ballast vi sitter med, og som sterkt understreker behovet for kontinuitet i hjelpetilbudet.

De siste årene har begreper som integrering av tjenester, tverrfaglighet mellom profesjoner og nærhet til brukerne stått sentralt. Helhetlige hjelpetilbud rundt den enkelte bruker. Færrest mulige deltjenester. Færrest mulige hjelpere. Mange kommuner har både av hensyn til brukerne og for å få en bedre ressursutnyttelse foretatt en integrering av hjemmehjelp og hjemmesykepleie til en tjeneste - med felles ledelse.

Gjennom bydelsreformer har en fått et desentralisert tjenesteapparat som i større grad snakker om våre brukere, og ikke om dine og mine. På tverrfaglig grunnlag tar en nå i større grad ansvar for å etablere et godt hjelpetilbud til den enkelte.

Storforbrukere av helse- og sosialtjenester er ikke tjent med en oppsplitting av tjenesteapparatet ved at den enkelte deltjeneste legges ut på anbud og privatiseres. Og at den multifunksjonshemmede må få hjemmehjelpstjenester fra det multinasjonale selskapet ISS, legetjenester fra det børsnoterte Legeakutten, fysioterapitjenester fra Fysioterapeuten AS og alarmtjenester fra det danskeide Trygghetssentralen. I hvilken grad vil en slik oppsplitting av tjenestetilbudet øke livskvaliteten for dem som er avhengig av et tett hjelpeapparat omkring seg for å få hverdagen til å gå i hop?

I debatten om konkurranseutsetting og privatisering er det to grupper som møter hverandre i en felles allianse: på den ene siden politikerne i Høyre og Fremskrittspartiet som av ideologiske grunner ønsker privatisering, og på den andre siden brukere som er misfornøyd med de offentlige tjenester. Det er grunn til å være utålmodig angående kvaliteten i de offentlige omsorgstjenester, men saken har et videre perspektiv.

Den viktigste privatisering vi står overfor er de økte egenbetalinger. Mens den norske velferdsstatstenkning er basert på at den enkelte skal betale skatt etter evne og få hjelp etter behov, veltes nå i stadig større grad kostnadene over på den hjelpetrengende selv gjennom en økt egenbetaling. Og dernest: ved å bygge opp helseforsikring som har som konsekvens at de mest ressurssterke kan betale seg forbi helsekøene.

Å overlate driftsansvaret for offentlige tjenester til private er derfor bare første ledd i tenkning hvor etter hvert også mer og mer av kostnadene skal veltes over på den enkelte hjelpetrengende.

Det er i et slikt perspektiv vi må se diskusjonen om privatisering og «konkurranseutsetting».