Privatliv i et akvarium

De fleste av oss har behov for å kunne meddele oss i fortrolighet, og vi venter taushet og diskresjon fra dem vi meddeler oss til.

Straks før jul ble lesere av Asker og Bærums Budstikke informert om at Norge fra 1. januar i år ville bli et paradis for Internett-forbrytere. Takket være Datatilsynet vil fedrelandet bli et fristed for hvitvaskere og formidlere av barneporno, ble det uttalt til avisen av førstestatsadvokat Inger Marie Sunde i Økokrim. Det er for tidlig å fastslå om disse dystre spådommer er i ferd med å bli virkelighet. Også Nostradamus publiserte profetier som bommet. På den annen side var også de av høy litterær kvalitet.

Av eget, friskt initiativ krever statsadvokaten at «Det må ikke være adgang til å tilby anonyme kommunikasjonstjenester slik at brukeren er uidentifiserbar for politiet». Og «Det må foreligge logger som sporer bruken tilbake til abonnent». Loggene skal oppbevares i ett år, og utleveres direkte til politiet når politiet mener at de trenger dem for sitt arbeide.

Etter Økokrims høringssvar til sårbarhetsutredningen som også ble sendt Justisdepartementet før jul, er Økokrims syn synkronisert statsadvokat Sundes. I dette tar etaten til orde for at Justisdepartementet utarbeider lovforslag som vil gjøre det praktisk umulig å kommunisere anonymt elektronisk. Telebransjen skal pålegges å holde oversikt over hvem som er abonnenter og ha «troverdige» abonnentregistre. Registrene skal omfatte både Internett- og vanlig telefonaktivitet.

Dette kan vanskelig oppfattes annerledes enn at Økokrim ønsker å gi oss alle status som potensielle lovbrytere slik Berthold Grünfeld for noen måneder siden slo til lyd for å DNA-profilere hele den mannlige delen av det norske folk som potensielle sedelighetsforbrytere.

Økokrims drabelige anklage mot Datatilsynet er, kort fortalt, at vi i den standardkonsesjonen som er gitt til de norske teleoperatørene som behandlere av store mengder persondata, har sagt at trafikkdata skal kunne brukes til to formål: som fakturaunderlag og ved ønskelig eller nødvendig sjekk av sikkerhet. Dataene er innsamlet for disse formålene og skal slettes når de har tjent sitt formål, senest tre måneder etter at samtalen har funnet sted. Da burde operatørene ha fått nok tid på seg til å skrive sine regninger. Etterforskningen av aktuelle drapssaker i Skien, Stavanger og Kristiansand viser at teledata, etter rettens kjennelse, kan brukes og blir brukt.

Økokrim vil legge til et tredje formål som er de to øvrige fullstendig fremmed: Trafikkopplysningene skal utgjøre et etterforskningsregister for politiet med teleoperatørene som ufrivillige registerførere.

På telenettet foregår mye som av ulike årsaker ikke tåler dagens lys. Selvsagt. Det kan være noe kriminelt, indiskresjoner eller bare upassende. Men de fleste av oss har behov for å kunne meddele oss i fortrolighet, og både respektere og vente taushet og diskresjon fra dem vi meddeler oss til.

Dette er det enighet om, og politiet ønsker pr. d.d. ikke kjennskap til samtalers innhold før de har fattet konkret mistanke og besluttet beslag eller telefonavlytting.

Men hva da med kunnskapen om hvem som snakker med hvem når og hvor? Har politiet noe med å kunne holde seg løpende underrettet om hvem jeg ringer til? Eller hvilke websider jeg kikker på, eller hvor ofte jeg taster meg dit?

Vi har full kontroll med gullfisken i glassbollen. Og kanskje lider den ikke i sitt transparente univers. Men ville vi bytte med den?

Da Økokrim-sjef Einar Høgetveit i Dagbladet den 28. september i fjor irettesatte avisen som hadde reagert negativt på statsadvokat Sundes utspill, viste han til at det er akseptert at visse etterforskningsmetoder brukes uten at den europeiske menneskerettighetskonvensjonen er til hinder. Når ransaking av bopel, telefon- og romavlytting er tillatt, må da oppbevaring av teletrafikkdata være mye mindre provoserende, mener Høgetveit.

Han mener altså at tiltak som kan iverksettes overfor en mistenkt, også kan iverksettes overfor en hel nasjon. Han synes å se bort fra vår egen grunnlov som i '102 åpner for krenkelse av privatsfæren på én meget viktig betingelse: «Hus-Inkvisisjoner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.»

Økokrim manøvrerer utenom dette problemet ved å utnevne oss alle sammen til potensielle lovbrytere som må holdes under konstant oppsikt.

Aksepterer vårt Justisdepartement, vårt juridiske miljø og våre lovgivere Økokrims tankegang, åpnes det nye, skremmende perspektiver. For det er jo ikke bare de sporene jeg legger igjen etter meg hos teleoperatøren som kan fortelle interessante ting om min atferd.

Gjennom reisereservasjonssystemer, bookingkontorer, bompengestasjoner, bensinstasjoner og butikker med betalingsterminaler kan våre bevegelser følges. Videokameraene som surrer og går vil snart bli tilkoblet gjenkjennelsesutstyr, og Vegdirektoratets trafikantovervåkingsapparater kan seriekobles og følge en bil hvor langt det skal være.

Bankenes transaksjonsdatabaser, trygde- og helsevesenets opplysninger knyttet til identiteter, og forsikringsselskapenes nøyaktige, historiske persondata er andre eksempler på opphopning av persondata som kan være interessante - ikke bare for markedsførere, men også for politiet. At noen registre finnes i den offentlige mens andre er utviklet i den private sektor, er uvesentlig: Økokrims forslag går jo ut på at den private teleoperatøren skal forvalte et register utelukkende for politiets formål.

Sherlock Holmes overbeviste oss om at ingen trivialitet behøver å være for liten eller for uvesentlig for å kunne bidra til oppklaring. Når Stasi-arkivene, da de ble åpnet for ti år siden, forbløffet mange ved å omfatte mye skitt og lite kanel, var det neppe fordi folkedemokratiets samfunnsingeniører var dumme. Kanskje hadde man lest eventyret om prinsessen som ingen kunne målbinde og notert seg at Askeladdens suksess skyldtes hans tilbøyelighet til å ta vare på ting som han mente kunne komme til nytte en gang?

Når Økokrims engelske søsterinstitusjon, National Criminal Intelligence Service (NCIS), har foreslått syv års lagring, er forutsetningen at dette skal skje i et gigantisk datavarehus bygget av politiet. Hva man skal kunne få ut av det, vil være avhengig av hva man legger inn. Forslaget beror nå i en skuff i Home Office. Mine kilder antyder at det ikke kommer opp av den med det første. Tross alt var det briter som oppfant Habeas corpus.

Økokrims forslag utfordrer altså personvernet. Dette bestrides ikke av forslagsstilleren. Men i et cost-benefit-perspektiv hører selvsagt også andre momenter hjemme. Noen bør nevnes:

Hver gang myndighetene legaliserer metoder eller løsninger som strider mot almene moral- og anstendighetsnormer, øker mulighetene for at respekten for dem svekkes også i det sivile samfunnet. Om politiet etter eget forgodtbefinnende kan undersøke Hansens ferd på nettet, blir det litt lettere for Hansens arbeidsgiver å gjøre det samme? De fleste norske abonnenter har i dag avtale med norske teleoperatører. I tråd med den teknologiske og politiske utvikling vil dette neppe bli en varig situasjon. Norske brukere vil kunne finne interessante løsninger i utlandet. Det skal ikke så meget fantasi til å spå at det først vil være de kriminelle som vil innrette seg slik.

Skal det stilles krav til abonnementsregistre som gjør dem særlig skikket for etterforskningsformål, må man også finne ut hvem som skal føre tilsyn med dem.

Også journalister, krisesentre, leger, advokater og andre med særlig behov for anonym kommunikasjon, vil bli overvåket.

Undersøkelser har vist at et flertall av de spurte er villige til å gi opp deler av sitt personvern, vel å merke dersom dette kan effektivisere kriminalitetsbekjempelsen. Det må derfor være viktig å forlange at dersom vi gjør som småfuglene synger til Askepotts slemme søstre, og skjærer av hæl og klipper av tå, så bør resultatet bli en netto fremgang for lovlydigheten og en klar reduksjon av alvorlige lovbrudd - ikke bare en ortopedisk ulykke.

De daglige nyheter i aviser, radio og tv reiser tvil om det er et svekket personvern som vil løse problemene.