Privatskolenes plass

«Det er en kjent sak at det norske skolevesen kun forbigås av Tyrkia når det gjelder sentralstyring.»

Den 8. november hadde lederen for Norsk Lærerlag, Helga Hjetland, en kronikk i Dagbladet kalt «Utdanningstenester på utsal?».

Hennes siktemål med kronikken var å kaste lys over en ny utvikling i flere land, hvor det er en sterk tendens til å ville privatisere skolevesenet. Denne utviklingen ser vi også i vårt naboland Sverige. Hennes noe bastante påstand er at disse private skolene ikke driver sin virksomhet ut fra et samfunnsmandat, men for å tjene penger. Dette er kanskje en forenkling av situasjonen, men hun maler frem et fiendebilde som det ikke er vanskelig å ta avstand fra. Ingen av oss ønsker vel at våre barn skal bli solgt til den utenlandske storkapitalen som om de skulle være en del av Statoil.

Siden hun nå unnlot å si noe om hvordan situasjonen er i Norge, er det svært fristende å komme med noen ord om hvordan de norske privatskolene har det. Hos oss ser virkeligheten ganske annerledes ut enn i Amerika.

Den 13. september 1972 ratifiserte Norge alle de internasjonale konvensjonene om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter i FNs menneskerettighetskonvensjon. I artikkel 13 punkt 3 står det:

«Konvensjonspartene forplikter seg til å respektere foreldres og, når det er aktuelt, formynderes frihet til å velge andre skoler for sine barn enn dem som er opprettet av offentlige myndigheter, forutsatt at førstnevnte oppfyller eventuelle minstekrav til undervisningsstandard fastsatt eller godkjent av den enkelte stat, og til å sikre sine barn en religiøs og moralsk undervisning som er i samsvar med egen overbevisning.»

Dette er ivaretatt i Norge i dag gjennom den såkalte privatskoleloven av 14. juni 1985. Her heter det at for å bli godkjent med rett til tilskudd på grunnskolenivå må skolen være: a) grunnlagt av religiøse og/eller etiske grunner, eller b) som et faglig-pedagogisk alternativ.

Som man kan se av lovverket, er det ikke anledning til å starte og få støtte til grunnskoler i Norge som primært har som utgangspunkt å ville tjene penger. I tillegg kan videregående skoler også startes der hvor det ikke finnes offentlige tilbud. Videregående yrkesskoler kan kun godkjennes om ikke den offentlige skole vil eller kan etablere et undervisningstilbud.

Hva man gjør i Sverige og USA er svært interessant, men har altså lite med norsk skolehverdag å gjøre. Pr. i dag går ca. 1,6% av elevene i Norge på privatskoler, så problemet - hvis det er et problem - er forsvinnende lite. Man burde kanskje bruke mer tid til å se på hvorfor prosentdelen i andre land ofte er mye høyere. Er det bare fordi noen vil tjene penger, eller er det fordi man betrakter skolepolitikken fra en litt annen synsvinkel? Kanskje vi har noe å lære?

I Menneskerettighetskonvensjonen er det verdt å merke seg også artikkel 13 punkt 2: «Konvensjonspartene erkjenner at for å oppnå den fulle virkeliggjørelse av denne rettighet (retten til utdannelse) må følgende iakttas: a) grunnskolen skal være tvungen og tilgjengelig og fri for alle. (...)» (min uthevning).

Fri for alle. I dag er det slik at alle privatskoler kun får dekket 85% av hva det koster å drive en tilsvarende offentlig skole. I tillegg må skolen og foreldrene dekke alle kostnader til husleie og bygg (noe man som kjent slipper som foreldre i den offentlige skole). I virkeligheten dekker staten følgelig bare ca. 65% av utgiftene til drift av skolen. Gjør dette skolen fri for alle? Eller bryter Norge i dag konvensjonen ved å pålegge foreldrene en egenbetaling? Det faktum at de fleste foreldre betaler skatt og derved samtidig er med på å støtte den offentlige skole, er også et moment man kunne se nærmere på.

Ved steinerskolene har man alltid kjempet for at foreldrenes skolebidrag skulle være lavest mulig. Dette har ofte skjedd ved å holde lærerlønningene på et minimum, ved utstrakt bruk av friplasser og reduserte skolepenger - og ikke minst ved foreldrenes utrettelig innsats på markeder, dugnader og annet frivillig arbeid. Men må det være slik at lærerne må ofre sin lønn og foreldrene må bruke tid og penger for at Norge skal overholde konvensjonen?

Det hadde vært interessant om noen ville ta bryet med å prøve dette rettslig: Er de norske grunnskolene fri for alle når det koster penger å gå på noen av dem?

Her kunne myndighetene gjøre noe som også kanskje ville motvirke kapitalkreftenes ønske om å etablere skoler i Norge. Hvis staten ville dekke alle utgiftene til flere privatskoler, ville behovet for eventuelle kommersielle skoler forsvinne, og vi ville unngå «amerikanske tilstander».

En annen påstand som med jevne mellomrom dukker opp i media, er at privatskolene koster kommunene penger. Det er riktig at kommunene blir trukket for de elever som går i privatskoler, men summen som trekkes blir gjennom rammebevilgningene tilbakeført til Kommune-Norge som helhet. Man kan også tenke seg hvordan det ville gå om for eksempel de 5000 elevene som går på steinerskolene i dag, skulle ut i den offentlige skolen. Det ville for de fleste kommunenes vedkommende bety store investeringer. Vi må ikke glemme at det er foreldre og lærere som har betalt eiendommene og bygningene, og ikke myndighetene. Vi vil derfor påstå at privatskolene sparer de fleste kommuner for store utgifter.

Nok økonomi. Jeg tror grunnen til at mange land har åpnet for etablering av flere privatskoler, bl.a. har å gjøre med to forhold. Det ene er at de vil verne om retten foreldrene har til å velge en skole hvor deres livssyn blir ivaretatt. Det andre er at myndighetene har et ønske om å oppmuntre etableringen av skoler med alternative pedagogiske retninger. For er det ikke slik at de «private» skolene vi har i Norge også har noe å tilføre det offentlige skoleverket? Det er ingen hemmelighet at politikere fra begge ender av den politiske skala har uttrykt at man ikke trenger å lete lenge i de nye læreplanene for den offentlige skole, før man finner ideer og praksis hentet fra steinerskolene.

Dette er viktig: Steinerskolene i Norge i dag ønsker ikke å fremstå som «privatskoler» for noen få interesserte. Vi opplever oss som en del av enhetsskolen i Norge. Om vi fikk større muligheter, kunne vi ha mye å tilføre, og helt sikkert mye å lære, i et tettere samarbeid rundt norsk skolepolitikk. Det kan vel ikke være slik at bare de som sitter i departementet og det offentlige skoleverket har erfaring og evne til å utvikle norsk skole?

Skolen tilhører kulturlivet, og er en del av vårt fellesskap. Enhver kultur utvikler seg i møte med andre kulturer og uttrykksformer. Man skal lete svært lenge - og kanskje forgjeves - for å finne en kultur som har utviklet seg positivt ved å påstå at den har, eller vil finne, alle svarene hos seg selv og derfor vil overse de «annerledestenkende».

Det er en kjent sak at det norske skolevesen kun forbigås av Tyrkia når det gjelder sentralstyring. Noe av problemet i skolen er at det gis for lite rom til egne initiativ. Den enkelte lærer er ofte underlagt en plan som hun til en stor grad er bundet av. Jeg er sikker på at jeg har flere lærere med meg om at noe av det som bringer mest entusiasme og inspirasjon inn i klasserommet, er å prøve ut nytt stoff og nye vinklinger av faget sammen med elevene. Disse pedagogiske grepene kan man sikkert hente i nye læreplaner, men de kan også være resultatet av møte med andre pedagogiske retninger og livssyn. Derfor burde myndighetene støtte privatskolene i Norge. De kan bidra til å berike den norske offentlige skole, og dermed også fremtidige generasjoner. Det er jo dem det hele dreier seg om.