Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Meninger

Mer
Min side Logg ut

NAV-skandalen

- Privilegerte egoister

Nordisk Råds prisvinnere refser de nordiske landene. Vil ikke lenger dele godene.

SJOKKET: Den danske forfatteren Jonas Eika (28) ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i Stockholm konserthus tirsdag kveld. I takketalen refset han de nordiske landene for å drive en inhuman asyl- og integreringspolitikk.
Foto: Henrik Montgomery/TT / NTB scanpix
SJOKKET: Den danske forfatteren Jonas Eika (28) ble tildelt Nordisk råds litteraturpris i Stockholm konserthus tirsdag kveld. I takketalen refset han de nordiske landene for å drive en inhuman asyl- og integreringspolitikk. Foto: Henrik Montgomery/TT / NTB scanpix Vis mer
Kommentar

Nordisk Råd delte ut fem priser denne uka. Til takk ble de nordiske landene skjelt ut i harde ordelag for å være noen privilegerte egoister. Det er alltid på sin plass med ungdommelig utskjelling i en støvete forsamling, men nå virket det særlig aktuelt.

Jeg kom til å tenke på Nav-skandalen og hvordan den kunne skje. Men mer om det senere.

Den svenske klimaaktivisten Greta Thunberg (16) ville ikke en gang ta imot miljøprisen fra land som «lever som om det er fire jordkloder» og som fortsetter å dele ut lisenser til leting etter olje og gass. Tidenes yngste vinner av den gjeve litteraturprisen, danske Jonas Eika (28), brukte sin takketale til å kritisere de nordiske landene for en nasjonalistisk og inhuman asyl- og innvandringspolitikk. Den danske statsministeren, sosialdemokraten Mette Fredriksen, som var til stede under tildelingen, klappet ikke da hun ble beskyldt for å drive «statsrasisme».

Det er mulig Nordisk Råd burde takke de to for å bruke prisene til å opponere midt i idyllen og gi selskapsklubben sin ærlige mening. Det er lenge siden det nordiske samarbeidet hadde noen videre politisk betydning utover å feire nordisk kultur og fellesskap. Det kan være viktig nok for små språkområder, som Eika selv var innom i talen. Men det er vanligvis ikke beskjedenhet som kjennetegner de nordiske landene.

Dette er land som topper alle FNs rangeringer av velstand og velferd, likestilling og lykke. Landene «bokser over sin vektklasse», som Barack Obama sa om Norges internasjonale bidrag da han motvillig mottok fredsprisen i 2009, visstnok en frase han raust delte ut når han besøkte mindre stater, men som like fullt siteres som om det er en verdifull egenskap hos nordmenn, ikke bare en beskrivelse av statsfinansene.

Litt mer usikre blir vi når dagens president ønsker seg flere nordmenn til landet i stedet for folk fra «shithole countries». Det er ikke rart han ønsker seg flere som oss, men han trenger ikke snakke stygt om andre for det. Det strider tross alt mot vår nordiske sensibilitet.

Glansbildet av de nordiske landene er selvfølgelig fristende å ripe i. Ukas to prisvinnere er langt i fra de første som forsøker. Innholdet i kritikken er heller ikke ukjent. Klima og asylpolitikk er de to områdene som skaper mest splid og uro i alle de nordiske landene, og kritikerne av den rådende politikken ønsker seg som dem, en raskere grønn omstilling og mer human asylpolitikk.

Men de to snakker også om noe annet. Om en mer grunnleggende endring i det nordiske landskapet. Om hvorfor politikken er som den er, og hvorfor den ikke møter mer motstand. De snakker om privilegier.

Det er mulig å være uenig med Greta Thunbergs form for aktivisme og virkemidler, men ikke i beskrivelsen av hennes landsmenns historisk høye forbruk. Dansker flest er ikke enig med Jonas Eika i at regjeringen fører en rasistisk politikk, men hvem kan være uenig i at en mer aggressiv nasjonalisme også har vunnet fram i Norden de seinere åra og har konsekvenser for alle innbyggerne?

En beinhard retorikk og politikk mot «de andre», smitter over på hele samfunnet. Det er rett og slett vanskelig å være så treffsikker som politikerne skryter av i festtaler når de vil straffe og frata rettigheter fra en gruppe.

Nav-skandalen som nå rulles opp synliggjør hvordan mistenkeliggjøring av enkelte grupper, rammer og stempler flere. Når regjeringen har fremstilt «trygdeeksport» som en trussel mot velferdsstaten, tenkte de neppe på de mange som nå er uriktig dømt for trygdesvindel. Når politikere har sagt at «vi kan ikke være hele Afrikas sosialkontor», tenkte de ikke på hvite nordmenn i nød.

Men det rammer også dem.

Mistenkeliggjøringen av trygdebrukere er en politisk øvelse som følger av en slik praksis, hvor noen er mer verdige enn andre. Det setter spor i hele samfunnet når politikere helt i toppen antyder at trygdete sniker til seg penger de ikke har krav på.

Holdningen synes å være at for trygdete er det ingen slingringsmonn for rettsvillfarelse eller tabber. Rett i fengsel uten mulighet til å forsvare deg. Nav-skandalen har avdekket at politiet oppfordret folk til bare å tilstå. For finansfolk som er siktet for økonomisk kriminalitet, er det knapt mulig å få en fellende dom.

Hvordan endte vi der? Norden pleide å være et fyrtårn når det gjaldt human rettspleie og likestilling. Er vi blitt så redde for å miste privilegiene våre at vi ikke kan stå opp for det som er rett?

Utforsk andre nettsteder fra Aller Media