Problematisk harmoni
«West Side Story» er et portrett av ung uro. I Kristiansand er den litt for snill og altfor søt.
MUSIKAL: Rastløshet. Energi. Livslyst. Naivitet. Forelskelse. Begjær. Rivalisering. Aggresjon. Trang til å hevde seg. Håpløshet. Kamp. Og død.
«West Side Story» er en musikal om å være ung, utilpass og urolig, med alle de konsekvenser det kan få.
Men i Sørlandets nye storstue er det skjønnheten som dyrkes. I Ken Cazans regi dempes alt som har i seg smerte ned.
Musikken først «West Side Story» var en av de første musikalene til å bruke dans som et fullverdig fortellerverktøy. Tidligere var dansen blitt brukt mest som dekorelement.
Jerome Robbins - som både hadde regi og koreografi på originalmusikalen - bestemte seg for å gi dansen større plass: Gjennom bevegelse uttrykkes de enkelte rollefigurenes personligheter og følelser, forholdene rollefigurene imellom og ofte også handlingens gang.
Det gir ikke bare helhet og en følelse av gjennomført planlegging. Det gir også fart, intensitet og nyanser.
I Agder Teater-versjonen ligger koreografien nær den originale, elegant og narrativt. Men likevel kommer dansen i skyggen av musikken.
Les artikkelen gratis
Logg inn for å lese eldre artikler. Det koster ingenting, gir deg tilgang til arkivet vårt og sikrer deg en bedre brukeropplevelse.
Gå til innlogging medVi bruker aID som innloggings-tjeneste, med din aID-konto kan du enkelt logge inn på alle våre sider som krever dette.
Vi bryr oss om ditt personvern
Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker informasjonskapsler (cookies) og dine data til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.
Vil du vite mer om hvordan du kan endre dine innstillinger, gå til personverninnstillinger
