Anmeldelse: Hugo Lauritz Jenssen - «En samisk verdenshistorie»

Problematisk praktverk om samisk historie

Som historisk verk er «En samisk verdenshistorie» for lett og lødig, men egner seg godt som «Coffee Table Book».

PÅ UTSTILLING: på 1800-tallet vakte samene og den samiske kulturen stor oppsikt i Europa. British Museum og andre store museumsinstitusjoner hadde egne utstillinger om samisk kultur, ofte med ekte samer for anledningen. Bilde fra boka.
PÅ UTSTILLING: på 1800-tallet vakte samene og den samiske kulturen stor oppsikt i Europa. British Museum og andre store museumsinstitusjoner hadde egne utstillinger om samisk kultur, ofte med ekte samer for anledningen. Bilde fra boka.Vis mer

Hugo Lauritz Jenssen er frilansjournalist og forfatter. Nå er han ute med en storstilt og rikt illustrert bok han har gitt den ambisiøse tittelen «En samisk verdenshistorie».

Globaliseringshistorie

Tittelen lover mer enn den kan holde. For det er ikke snakk om en klassisk verdenshistorie, men om det vi dag kaller globaliseringshistorie. I dette tilfelle handler det om samers reiser ut i verden, og om eventyrere, misjonærer og vitenskapsmenns reiser til Sameland. Med et imponerende stofftilfang skildrer Jenssen denne type møter og deres konsekvenser.

Beretningen begynner en «dag utpå høsten 1634» da Peder Olofsson finner sølv på Nasafjellet ved Mo i Rana. Funnet ble starten på svenskenes gruvedrift og forvandlet området til Sveriges Vestindia i følge rikskansleren. Og samene måtte underkaste seg og ble satt til tvangsarbeid. Med et vell av slike anekdoter forteller Jenssen om samenes møter med andre kulturer, og hvordan de forandret deres identitet.

Han tar oss gjennom historien fra Olaus Magnus skildringer av samene på 1500-tallet til det han i avslutningskapitlet om vår tid kaller «verdenssamene». Størst plass vies samer som av ulike grunner ble stilt ut i europeiske hovedsteder på 1800-tallet.

Frigjøringsprosjekt?

Selv om rasisme er et tilbakevendende tema, vil Jenssen fortelle en historie om samenes frigjøring – «et slags frigjøringsprosjekt som strakte seg over mange århundrer». Tidvis fører det til noen påstander som burde vært bedre begrunnet. Som når han skriver at «utstillingene ga mange samiske enkeltindivider og familier enestående sjanser til å se verden». At samene ikke bare var ofre, men selv valgte å stille seg ut, er en ting. Men betyr det at disse utstillingene var en del av et frigjøringsprosjekt?

SAMISK: Elsa Laula Renberg. Bildet hentet fra boka.
SAMISK: Elsa Laula Renberg. Bildet hentet fra boka. Vis mer

I tillegg til de mange anekdotene, er boka rikt illustrert. Jeg festet meg ved de fargerike plakatene fra Thomas Bullocks utstilling i London i 1822. De får ikke bare frem møtene mellom engelskmenn og samer, men viser hvordan samene ble fremstilt som ville og eksotiske. Av en eller annen grunn har forfatteren likevel valgt et portrett av Margrete Olsdatter Bull Kreutz med datter på omslaget. I mine øyne gir det assosiasjoner til biografi snarere enn til den type globaliseringshistorie forfatteren har skrevet.

Samisk kuriosa

«Drøyt åtte mil på veien nordover fra Mo i Rana drar Polarsirkelen et usynlig sceneteppe over fjell og vidder.» Slik åpner boka, og i samme kåserende stil fortsetter Jenssen sin beretning. Hvert kapittel er inndelt i avsnitt som kretser om en anekdote og er utstyrt med titler som «Et barbarisk fjell», «Skammens blikk» og «Nabolagets samer». Stort sett fungerer den anekdotiske og kåserende stilen godt. Jenssen levendegjør stoffet og underholder leseren, og «En samisk verdenshistorie» egner seg godt som «coffe table book».

Men lest som en historiebok på nær 500 sider blir det rett og slett for mye av det lette og lødige. Den kåserende stilen fører også til at Jenssen bagatelliserer og idylliserer personlige tragedier og undertrykkelse.

Som når han i forbifarten skriver i forbindelse med svenskenes sølvgruver at de samene som nektet å jobbe ble torturert med datidens waterboarding inntil de falt på kne og underkastet seg. Eller når han kommer over en anekdote hos en norsk historiker om «en ung, levende Vildlap» som ble gitt som gave til hertugen av Sachsen. Jeg kunne også nevnt anekdoter om navngitte samer som dør på tragisk vis under sine utenlandsopphold. Mitt poeng er at «En samisk verdenshistorie» innimellom fortoner seg som et kabinett av samisk kuriosa fra forgangne tider.

BIL PÅ VIDDA: FIAT 850 ble promotert på Vidda med samer. Bildet er hentet fra boka.
BIL PÅ VIDDA: FIAT 850 ble promotert på Vidda med samer. Bildet er hentet fra boka. Vis mer

Annen forskning

Jenssen har valgt en personlig inngang til stoffet. Han skildrer oppvekst i Mo i Rana og forankrer sin bok i farens «røde arkivboks merket Samene/urbefolkning». I dette tilfelle får det noen uheldige konsekvenser. At den personlige stilen ikke er gjennomført, er ikke så farlig. Verre er det at den står i veien for en bredere presentasjon av prosjektet.

Det går tydelig frem at Jenssen forholder seg aktivt til litteraturen og forskningen på feltet. Særlig slående er det i kapitlene «Fra Røros til Londons Egypt» og «Utstillingssamene erobrer verden», som utgjør nær 180 sider. Langt på vei baserer de seg på det samme materialet Cathrine Baglo behandler i boka «På ville veger?» (2017). Hennes arbeid nevnes i en note og er oppført i litteraturlista. Men når også mange av illustrasjonene er de samme i de to bøkene, burde forfatteren tatt seg bryet med å plassere sitt eget arbeid i forhold til hennes og den øvrige litteraturen.

Det ville styrket Jenssens autoritet og troverdighet som forfatter.