Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Kultur

Mer
Min side Logg ut

Problematisk reise

Skuffende og bombastisk klasse reisebok.

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

BOK: Lars Ove Seljestad debuterte i fjor med den mye om-talte klassereiseromanen «Blind». Arbeidssosiologen smir mens jernet er varmt. I «Bastard» reflekterer han videre over klassereisefenomenet, denne gang i essayform. Men «Bastard» mangler refleksjonsdybden, ambivalensen og det poetiske preget som kjennetegner liknende tekster: Karin Sveens to siste essaysamlinger, de små mesterverkene «Klassereise» og «Frokost med fremmede», og svenske Ronny Ambjörnssons «Fornavnet mitt er Ronny». I bokas omstendelige beskrivelser av det konkrete arbeidet i industrien, framstår Seljestad som en blek kopi av Kjartan Fløgstad.

Terapi

Tittelen peker både mot Seljestads status som en klassebastard - et blandingsprodukt formet av arbeiderklassen han forlot og den akademiske middelklassen han aldri helt har følt seg hjemme i - og på boka som en sjangerblanding: Essay, selvbiografi og - ifølge Seljestad - skjønnlitteratur. Boka er skrevet som en form for terapi, som et forsøk på å overkomme splittelsen forfatteren alltid har følt som voksen: «...mitt ønske om igjen å bli heil ved, et ønske om å kunna skriva saman arbeidargutten Lars Ove og akademikeren Lars Ove i ei slutta fortelling.» 45 år gamle Seljestad husker tilbake til en slags krise da han, etter en tilsynelatende vellykket sosialisering inn i karriereakademikernes og byborgernes rekker, intervjuer ungdom som, i motsetning til ham selv, valgte å bli igjen blant småstedets arbeidere. Plutselig framstår, uten at man får noen fullgod forklaring på hvorfor, klassereisen ikke lenger som en frigjøring, men som en brøde for ham, som en tragedie for den som rammes: Den reisende blir fremmed for sine gamle venner og aldri helt dus med sine nye.

Ødelagte lesehester

I sine ofte forutsigbare, bombastiske skildringer og konklusjoner later Seljestad til å glemme at tusenvis av dem rundt ham har foretatt liknende reiser. Hvorfor man aldri kan komme «helt fram», gir han dessuten ikke noen forklaring på. Seljestad skriver interessant om ulike syn på arbeid, og argumenterer godt for at arbeidet innebærer andre og flere kvaliteter for smelteverksarbeiderne enn de selv hevder. Men bildet han ender med å tegne av arbeiderklassen er bakstreversk og kunnskapsfiendtlig, langt fra venstresidas idealiserte «lesende arbeider» og pussig nok helt i tråd med synet til miljøet han selv etter hvert blir opptatt av å ta avstand fra: For Seljestads arbeidere er bokormene som forlater småstedet forrædere som er blitt ødelagt i hodet. På sin arbeiderfars dødsleie er Seljestad mest opptatt av å vise ham at han likevel ikke «var ein svikar av Smelteverket og arbeidarklassa.»

Repetisjoner

Boka består, ved siden av en utlegning av Paul Ricoeurs identitetsteori, arbeidslivsskildringer og uinspirerte diktsekvenser, i stor grad av Seljestads egen livs- og dannelseshistorie. Den er fortalt med unødvendige repetisjoner og trøttende oppramsing, og er ikke uten klisjéaktig bestefarssentimentalitet: «I dag trur eg at det var det magiske rommet, som besten opna for meg, eg fann igjen i litteraturen.»Hvordan arbeiderklasseomverdenen reagerte da Seljestad ble formann i Odda Unge Høgre, derimot, er et åpenbart spørsmål som aldri blir besvart. Også skildringen av Seljestads første «krise» er uforståelig: Etter først å ha vært fast bestemt på å forlate Odda etter gymnaset, velger Seljestad heller frivillig å arbeide videre på Smelteverket og utvikle seg til det han melodramatisk kaller «ei tidsinnstilt bombe som var dømt til å eksplodera.» Visst rommer «Bastard» også tankevekkende øyeblikk, men det er vanskelig å se at Seljestad med denne uforløste boka tilfører klassereisedebatten noe nytt.