Problematisk Tora-slutt

I liket med filmen «Hud» vil nok romanen «Hudløs himmel» separere mannlige og kvinnelige reaksjoner. Menn har fra første stund bomma på styrken i Herbjørg Wassmos Tora-bøker - av språklige grunner helt sikkert, men antakelig også på grunn av et stoff som avdekker fundamentale forskjeller i kjønnenes virkelighetsopplevelse.

Etter at det andre bindet i triologien utkom for tre år siden, har store lesergrupper vært opptatt av hvordan det ville gå med Tora. Mine forestillinger har vært basert på det dobbelte bildet forfatteren gir av hovedpersonen sin. På den ene side et ødelagt incestoffer som vi siste forlot idet hun måtte begrave sitt dødfødte barn; resultatet av stefarens voldtekt. På den andre ei evnerik ungjente, et skolelys med intellektuelle ressurser. Forventningene mine til utgangen på det hele tar tatt dobbeltheten opp i seg og blitt forsonende tross alt: Tora er ubotelig skadd, men vil finne et akseptabelt livsinnhold i utdanning og arbeid - hun begynner kanskje på lærerskole.

Slik går det sannelig ikke. Det går så annerledes som det kan gå, og denne leser stritter av motstand mot Wassmos avslutning.

Tidligere bøker

«Hudløs himmel» er skjøtt direkte på forrige bok, «Det stumme rommet» uten noen overgang. Vi møter Tora igjen på hjemvei fra den tragiske fosterbegravelsen. Herbjørg Wassmo forutsetter i det hele tatt at vi har lest de tidligere bøkene, med de historiske og miljømessige forutsetninger som er tegn opp der - krigen, øysamfunnet, naturen, fattigdommen på 1950-tallet. Nå står de sentrale personene tilbake som det de av forskjellige årsaker er blitt.

Det sterke handlingsmennesket tante Rakel blir Toras betydningsfulle støtte etter aborten. Mora Ingrid, den tidligere tyskertøsa, har for alltid gått seg ned i ei skammens myr sammen med ektemannen sin, krigsinvaliden og voldsmannen Henrik. Disse to er bundet til hverandre i et skjebnefellesskap som ikke lar seg oppløse. Derfor må Tora skjære Ingrid bort fra livet sitt i forsøket på å bli kvitt stefaren.

Ubesvart

Hva så med Simon, mannen til Rakel? Denne varme, sympatiske, men gutteaktige og uforstående personen har det hele veien vært noe kjent med. Her kommer han etter hvert til å spille en ny rolle i Toras liv; en umulig rolle, men samtidig en som han kanskje kunne brukt bedre. Simon blir et av romanens ubesvarte spørsmål. Vi må bare gjette på hva som ville skjedd hvis han hadde forstått mer - eller hvis Rakel hadde informert ham. Tora betror seg nemlig til Rakel i «Hudløs himmel». For første gang røper jenta hvilke fornedrelser Henrik har påført henne, og det hjelper å snakke. Den kreftsjuke Rakel vet å tilby avlastning, hun oppotrer som en Kristus i forhold til Toras skamfølelse. På den måten får romanen lenge en mild stigning; ting ser ut til å kunne ordne seg. Så dør Rakel, og alt tar en annen vending igjen.

Problemer

Det som fra da av skjer og måten det er beskrevet på, vil utvilsomt bli diskutert. For min del får jeg som sagt store problemer med den avslutningen Herbjørg Wassmo gir triologien sin.

En kan ikke referere alt uten å ødelegge for andre lesere, men noe lar seg si. Den hudløse himmelen i tittelen står for Toras kropp eller hennes uoppnåelige drøm om en rein kropp. Ved Rakels død blir så å si et jordisk hylster ledig - og jenta tar det i besittelse. Hun mister den sterke støtten i sitt eget liv, men får samtidig anledning til å rømme vekk fra ruinene av det. Mangelen på identitet blir avhjulpet ved at hun vandrer over i en annen. Og disse forflytningene som lenge går att og fram, gir henne en hittil ukjent styrke. Den Tora som i triologiens første bind ble framstilt som en fastspikra katt på et plankegjerde, får nå «klør, strittende værhår og lynende øyne».

Bastant

Herbjørg Wassmo beskriver schizofrenien innenfra, fra jentas synspunkt. Hun gjør spaltningen så bastant og konkret at den blir vanskelig å tru på. Ikke oppleves det som psykiatrisk sant at et menneske vandrer såpass fra den ene virkeligheten til den andre, ikke som realistisk rimelig at omgivelsene unnlater å aksjonere sterkere.

Konfrontasjon

Nå blir riktignok ikke Tora værende i rollen som Rakel. Hun tvinges tilbake til den brutale konfrontasjonen med sin kroppsløshet. Simon glipper for henne, den ukjente faren i Tyskland blir bekreftet død og borte; Henrik gjenstår til slutt som den eneste virkelige mann. Men igjen griper forfatteren til litterære uttrykk som etterlater meg på avstand. De siste dramatiske scenene i romanen får et innhold som jeg synes at jeg forstår - og en form som gjør forståelsen kjølig. Det faller meg inn et ord, ofte brukt av menn overfor kvinners følelsesmessige ordspill: melodrama

Maskulint savn

Der ender Tora-triologien, med denne leseren plassert på sidelinja. Det er lett å se at «Hudløs himmel» i mangt er blitt den beste av de tre bøkene, stramt komponert som den er og språklig mye støere enn de andre. Herbjørg Wassmo har gjennomgått en merkbar utvikling som dikter siden hun forlot lyrikken i 1981.

Spørsmålene blir likevel den essens en sitter igjen med. Er det egentlig et maskulint savn av forsoning og fred som gjør utgangen på «Hudløs himmel» så vrien å ta? Har Wassmo her greid å finne fram til et genuint kvinnelig uttrykk for incest-katastrofen og dens følger? Er det utelukkende form, det som likner form? Jeg vet ikke, konstaterer bare at Tora nå forlater oss og at den sympatiske Simon står hoderystende tilbake.