Problembarn på 250 år

KØBENHAVN (Dagbladet): Når danskene i kveld, på dagen 250 år etter at Det danske Komediehus ble innviet den 18. desember 1748, benker seg rundt TV-en for å se den direktesendte jubileumsgallaen fra det som i dag heter Det Kongelige Teater, vil de trolig få se et teater som kan mobilisere når det først gjelder. Det skal likevel ikke stikkes under en stol at Nordens første nasjonalscene har problemer, store problemer.

  • I løpet av en uke har tre toppsjefer ved teatret sagt opp sine stillinger. Sist ute var økonomidirektør Mai Buch, de to første var ballettsjef Maina Gielgud og viseoperasjef Klas Sjöblom. Forklaringen er sammensatt, men hovedårsaken er at Det Kongelige Teater er blitt en kjempeorganisasjon med sterk indre splid. Huset organiserer de tre kunstartene teater, ballett og opera under felles tak, og under felles ledelse, teatersjef Michael Christiansen, jurist og tidligere departementssjef i det danske forsvarsdepartementet. Hans kobbel av økonomer og administratorer står over de tre kunstartenes kunstneriske ledere, og mangelen på kunstnerisk vitalitet og på vyer har bredt seg som et lammende tåketeppe over hele huset på Kongens Nytorv.
  • Teatersjef Christiansen og styreformann Niels-Jørgen Kaiser har for så vidt gjort jobben de ble satt til i 1992. De har fått et økonomisk kriserammet teater økonomisk på fote igjen. Men om utgifter på rundt 390 millioner danske kroner i året nå balanserer mot statstilskudd og inntekter, mener de fleste danske kritikere at teatret kunstnerisk har havnet i bakevja. Publikumsbesøket på teater og på dans har dessuten vært dalende de siste åra, og repertoaret framstår som Nordens kjedeligste. Som professor i dramaturgi Jørn Langsted sier det: «Det Kongelige Teater er i ferd med å gå opp i liminga. God kunst krever delvis at institusjonen ikke er for stor, delvis at de som styrer, er kunstnere som vet hva de vil.»
  • Nettopp størrelsen, dårlige sceneforhold, spesielt for teaterkunsten, og at vår tid ikke lenger har det dannelsesidealet som godtgjorde organiseringen av tre kunstarter under samme tak, er hva danskene nå snarest bør ta fatt på. For danske kunstnere og dansk publikums skyld er det bare å håpe at 250-åringen snart kommer dit hvor de yngre kollegaene i Sverige og Norge allerede er.