Problembarnet pressestøtten

Pressestøtten er på vei ut. Iallfall hvis vi skal dømme etter det Arbeiderpartiets pressepolitiske talsmann Jon Olav Alstad sier, ifølge Aftenposten. Han sier også at enkelte av hans egne partikolleger, i tillegg til dem fra Høyre og Fremskrittspartiet, ser med større og større skepsis på pressestøtten.

Rent intuitivt er det lett å håpe at Alstad for en gangs skyld er inne på noe i mediedebatten, men den som gjør det, vil møte motargumenter som det ikke blir lett å tilbakevise. Ikke minst etter at Jon Blaalid og Tone Grøver i Statskonsult etter oppdrag fra Finansdepartementet har studert saken og kommet med sine konklusjoner.

Det gjorde de på en pressekonferanse i går, der de la fram materiale som viser at pressestøtten er et effektivt virkemiddel for å nå de pressepolitiske målene om avismangfold. Statskonsult hadde også forsket seg fram til at støtten treffer presis de avisene som har svak økonomi. De antydet at bortfall av all pressestøtte ville bety en alvorlig trussel mot 80- 90 aviser.

Men Statskonsult bekrefter også med tyngde at pressestøtten preges av for mange uklarheter og innbyrdes motsetningsforhold som både hemmer støttens virkemåte og svekker dens legitimitet.

A-pressen alene, som har mange aviser som går med overskudd, får omtrent halvparten av pressestøtten, ca. 100 millioner kroner, og av dette stikker Dagsavisen Arbeiderbladet alene av med over tredjedelen, samtidig som den dumper prisen betraktelig. Et abonnement på Dagsavisen Arbeiderbladet koster nå 1 690 kroner og subsidieres av skattepengene med 719 kroner.

Blaalid innrømmer at dette kan synes umoralsk, men han advarer mot å følge pengene for langt inn i avisene. Både kan det gå på pressefriheten løs og samtidig hemme en sunn bedriftsøkonomisk utvikling. Det som kan se ut som konkurransevridning eller fortrinn, vil samtidig virke etter pressestøttens hensikt. Selv om A-pressen går med overskudd, vil konsernet antakelig legge ned flere underskuddsaviser straks pressestøtten blir borte. Så spørs det hva Alstad og hans kolleger sier til det.

For å få til en annen fordeling, og mer orden i systemet, anbefaler Statskonsult blant annet å senke støttetaket for alene- og nr. 1-avisene fra 66 000 til 4 000 eksemplarer. Dette vil i tilfelle ramme 31 aviser. Statskonsult foreslår også å endre regelverket for statsannonsering, som bestemmer hvilke aviser det skal annonseres i.

Statskonsult har lagt mye arbeid i saken, og konklusjonene synes fornuftige - hvis man er tilhenger av pressestøtte. Vi får se hvor mange politikere som er det etter at departementet har utredet.