Problemer med å spise store kjøttstykker etter å ha lest «Korrigeringer»?

Det er en litterær begivenhet når Jonathan Franzen er klar med ny roman.

EN SENHØSTES KAR: Neste måned kommer Jonathan Franzens nye roman «Frihet» ut i USA, ni år etter hans gjennombrudd med «Korrigeringer». 18. oktober gjester han Litteraturhuset i Oslo.
Foto:  Ørjan Ellingvåg/Dagbladet.
EN SENHØSTES KAR: Neste måned kommer Jonathan Franzens nye roman «Frihet» ut i USA, ni år etter hans gjennombrudd med «Korrigeringer». 18. oktober gjester han Litteraturhuset i Oslo. Foto: Ørjan Ellingvåg/Dagbladet.Vis mer

||| KOMMENTAR: «Great American Novelist» står det på forsida av siste nummer av Time Magazine, over et heldekkende bilde av Jonathan Franzen (50).

Med det har Franzen blitt del av en eksklusiv klubb av forfattere som har havnet på coveret av det amerikanske nyhetsmagasinet — den siste som gjorde det, var krimforfatteren Stephen King i 2000, da han utga en ny novelle via hjemmesida si, heller enn i papirformat.

Det er en større begivenhet — litterært, om ikke publisistisk — som har fått Time til å rydde forsida denne gang: Franzen, forfatteren av det episke, til dels selvbiografisk inspirerte familiedramaet «Korrigeringer» (2001), er ferdig med en ny roman. «Frihet», som den heter, kommer ut i USA neste måned og i Norge i oktober, parallelt med at Franzen selv gjester Litteraturhuset for å snakke om det som ifølge Time er en «altomfattende slik-lever-vi-nå-roman».

Som i tilfellet «Korrigeringer», har utdrag fra romanen forut blitt publisert i tidsskriftet New Yorker (to år på rad, faktisk). Og man har også denne gang kunnet følge Franzens indre tvil underveis i skriveprosessen: Slik han foranlediget «Korrigeringer» med det såkalte «Harper?s-essayet», om umuligheten av å skrive den store sosiale romanen i USA i dag, benyttet han i en anmeldelse i New York Times' bokbilag i juni anledningen til å spørre sine lesere om «vi ikke alle i hemmelighet har kommet til en enighet, de siste to-tre årene, om at romaner tilhører (papir)avisenes tidsalder, og er på vei i samme retning, bare fortere?»

Det har vi visst ikke. For ikke nok med at Franzen selv fortsetter å gi seg romanen i vold, bare hans blotte hans anmeldelse i New York Times — av «The Man Who Loved Children», en 70 år gammel roman av australske Christina Stead — utløste en tidobling av salget hennes og et opptrykk fra forlagets side.

Hans ord har det i det hele tatt med å bli tillagt vekt, og ikke bare blant oss som fortsatt har problemer med å spise store kjøttstykker etter den grafiske grill-og samlivskrisescenen i «Korrigeringer».

Time, for eksempel, bruker forsideintervjuet til å etablere deres nye forretningsmodell på nett. Mens magasinets artikler hittil har vært tilgjengelige også på time.com, må man abonnere på papirutgaven eller ha en Ipad-app for å lese mer enn de første avsnittene.

Og da Franzen tidligere i sommer skrev en reportasje i New Yorker om tjuvjakten på spurver ved Middelhavet (Franzen er en dedikert hobbyornitolog), hentet tidsskriftet fram Hunter S. Thompsons gamle hustegner Ralph Steadman til å illustrere den. Mens hans minneord i begravelsen til den nære vennen og kollegaen David Foster Wallace seinere ble trykt opp og antologisert i 2009-utgaven av «Best American Nonrequired Reading».

Som Silje Bekeng skrev i Klassekampen etter å ha hørt minneordet: «Jeg har alltid hatt lyst til å putte Jonathan Franzen i lomma og beholde ham. Ta ham fram når verden er fæl.»

Franzens samboer, forfatteren Kathryn Chetkovich, hadde det en stund på noe nær motsatt måte. I et essay i britiske Granta i 2003 skrev hun om utfordringen ved å leve med en mann — riktig nok ikke identifisert — som brått var mye mer suksessfull enn henne. 11. september 2001, da «boka hans hadde vært ute omtrent en uke» («Korrigeringer» ble utgitt i USA 1. september 2001), følte Chetkovich «det rare gufset av frykt og fryd» fordi «for én dag, i det minste, for første gang på det som følte som måneder, hadde han og hans verk blitt overgått».

Paret er angivelig fortsatt sammen, og Franzen er «virkelig glad på hennes vegne for at hun skrev det», fortalte han i et epost-intervju med et bokhandelmagasin for to år siden.

«Jeg hadde skrevet ganske utleverende essays om min familie og mine venner i en rekke år, utifra teorien at det til syvende og sist ville skade dem mindre å bli skrevet om enn det ville skade meg som forfatter å ikke skrive om dem. Så det var en stor karmisk lettelse å ha bordene snudd ... Jeg følte jeg fikk gitt noe tilbake til universet.»
I øyeblikket fortoner det seg som om det er det han kommer til å gjøre med sin nye bok også.