FILM: Olivier Nakache og Eric Toledanos «De urørlige» er en av de mest innbringende franske filmene noensinne, uten at det for en utenforstående nordmann er helt godt å si hvorfor akkurat denne klisjémarinerte kulturkræsjkomedien rager så mye høyere enn alle andre. At duoens nye film «C’est la vie!» har vært en betraktelig mer moderat hit gir derimot mening på flere plan.

Feil båsI Nakache og Toledanos sjette film er både humoren og alvoret fra «De urørlige» tonet ned til fordel for det som mest av alt fortoner seg som en lang og påkostet episode av en såpeserie med handling lagt til et bryllup på et vakkert slott utenfor Paris. Hovedpersonene er dog ikke brudeparet, men bryllupsplanleggeren Max (Jean-Pierre Bacri) og hans hoff av mer og mindre udugelige ansatte som arbeider på spreng for å gi dem en uforglemmelig dag.

Alt ligger med andre ord til rette for ellevill forviklingskomikk, men selv om regissørene byr på både matforgiftning, inkompetente servitører og en brudgom som forsvinner rett til himmels, er det vanskelig å fri seg fra tanken om at filmen markedsføres på feil grunnlag. «C’est la vie!» er ikke umorsom, men til komedie å være inneholder den oppsiktsvekkende få replikker og opptrinn som er umiddelbart gjenkjennelige som humor.