SMÅSTEIN I GLASSHUS:  - kunne ikke Bache-Wiig og Eliassen valgt å hoppe bukk over dette «troverdige» og heller bare påstå at jo! — det er naturlig å tro at det er den kvinnelige kjæresten som har gjort det. Det er naturlig i denne bygda, denne fiktive, fiktive bygda. Der alle snakker forskjellige dialekter. Og Santelmann og Broch er brødre. Jeg tror publikum fint kunne levd med det. Og jeg tror publikum trenger å se det, skriver skuespiller Rolf Kristian Larsen.

Foto: Håkon Eikesdal
SMÅSTEIN I GLASSHUS: - kunne ikke Bache-Wiig og Eliassen valgt å hoppe bukk over dette «troverdige» og heller bare påstå at jo! — det er naturlig å tro at det er den kvinnelige kjæresten som har gjort det. Det er naturlig i denne bygda, denne fiktive, fiktive bygda. Der alle snakker forskjellige dialekter. Og Santelmann og Broch er brødre. Jeg tror publikum fint kunne levd med det. Og jeg tror publikum trenger å se det, skriver skuespiller Rolf Kristian Larsen. Foto: Håkon EikesdalVis mer

Problemet med kvinner og fiksjon

Kjære manusforfattere: kan dere ikke begynne å skrive historier der det å være kvinne ikke er et problem i seg selv?

Meninger

Søkelyset rettes for tiden på hvor det blir av kvinner i norske tv-serier. Det er et viktig søkelys og det må utvides til selvsagt også å gjelde for film og for dramatisk tekst for scene.

Anna Bache-Wiig og Siv Rajendram Eliassen stiller i sin kronikk i Dagbladet flere spørsmål om hvorfor det er slik, (vil vi ikke se kvinner?) og kommer med forslag til virkemidler for å motvirke trenden (kvotering). Men de tilbyr ikke så mange svar på sine egne spørsmål: nettopp svaret på dette hvorfor? NRKs ansvarlige for eksterne dramaproduksjoner, Tone Rønning forsøkte seg med det mildt lattervekkende «kvinner beveger seg ikke like mye ut av komfortsonen som menn». Men kvinner har levd utenfor komfortsonen i cirka 200 000 år. Jeg tror Rønning her rett og slett forveksler fiksjon og virkelighet; det stemmer, i fiksjonen beveger de seg ikke så ofte utenfor komfortsonen. Dessverre. Og gjør de det, går det ofte ille for dem til slutt (Thelma & Louise). Men i virkeligheten? Kvinner i komfortsonen? Hah!

Bache-Wiig og Eliassen kaster litt småstein i glasshus med sine spørsmål, all den tid de selv har skapt en serie med mannlig hovedrolle, der «konvensjoner kom i veien». Det vakre med fiksjon er jo nettopp at den kan være i forkant av konvensjoner, og at den også kan yte konvensjoner motstand. Det var ikke troverdig da Nora forlot Helmer. Så utroverdig var det, at det på premieren i København ble ramaskrik, og i Tyskland ble slutten rett og slett skrevet om slik at Nora, troverdig nok, i stedet ble hjemme, ulykkelig, med mann og barn.  

Artikkelen fortsetter under annonsen

Jeg spør: kunne ikke Bache-Wiig og Eliassen valgt å hoppe bukk over dette «troverdige» og heller bare påstå at jo! — det er naturlig å tro at det er den kvinnelige kjæresten som har gjort det. Det er naturlig i denne bygda, denne fiktive, fiktive bygda. Der alle snakker forskjellige dialekter. Og Santelmann og Broch er brødre.

Jeg tror publikum fint kunne levd med det. Og jeg tror publikum trenger å se det.

Så hva er svaret da? Hvorfor er det så få kvinnelige protagonister? Jeg tror det er fordi de ofte forfølges av samme problemet; når protagonisten er en kvinne så er ofte også et av protagonistens største, hvis ikke det største problemet at hun nettopp er kvinne.  

Hennes kamp blir ofte mot sitt eget kjønn, eller mot konvensjoner om sitt eget kjønn. Nevnte Thelma & Louise. Nora. Og hver gang en kvinnelig karakter skal bli med på noe kult i et historisk drama så dukker den opp, den der «but Sir... Sir... she?s ..well Sir, she?s a WOMAN?!»-replikken levert av en eller annen britisk underoffiser og som fører til at kvinnekarakterens primære kamp blir å motbevise dem alle. At joda, «kvinner kan da også være tøffe/smarte/flinke».

Jeg tror det er dette vi ikke lenger gidder å se.

Som manusforfatter ønsker man å alltid sette karakterene sine mest mulig under press, det ligger i gode forfatteres natur, men dessverre betyr det for kvinnen ofte at hun også får et problem med at hun er kvinne. (Dersom en mann er protagonist er det sjelden at protagonisten får et problem fordi han er mann, tvert i mot)

Så hva gjør man for å bøte på det? Jo, ofte er løsningen å gjøre den kvinnelige protagonisten mer maskulin; den der ene she?s got balls-dama som knuser sine mannlige motstandere ved å regelrett utmanne dem. Eller businessdamer i bukser. Eller Ellen Ripley.

Hvordan kan vi løse dette? Er kvotering av tematikk løsningen? Jeg vet ikke om vi bør kvotere historier, men jeg tror alle manusforfattere må begynne å skrive historier om kvinner der «det å være kvinne» ikke blir et problem for karakteren. Skal historiene lykkes på det brede plan så må problemet til protagonisten være universelt. Det må være gjenkjennbart, for begge kjønn.

Vi må la kvinnelige protagonister sloss mot problemene i verden, i stedet for at de skal sloss mot seg selv. Vi må vise kvinnelig karakterer som slipper å subjektivt redde familien sin, og heller la de objektivt få redde verden.

Den enorme sultkatastrofen på kvinnelige protagonister i film og tv-serier er rett og slett selve historiefortellingens største problem på nåværende tidspunkt. Vi har alt på plass ellers: overdrevne budsjetter, proffer i alle ledd, og med internett, en mulighet til å nå ut til mennesker på hele kloden.Vil vi da virkelig bare fortelle historien om menn? Ser vi for eksempel på top250 på imdb.com så finner vi kun 10 filmer med historier om en kvinnelig protagonist. Noen flere om vi regner med filmer der én mann og én kvinne er begge protagonister (f. eksGone with the Wind og It Happend One Night), men ekstremt få likevel.

Dersom dramatikere og manusforfattere ønsker å påvirke verden for sine døtre, så vel som sine sønner, så må de altså våge mer. Og min tese blir derfor at dette er et problem som kan ha en manusfaglig løsning, ikke nødvendigvis bare en politisk (kvotering). 

Så, kjære manusforfattere og dramatikere: Gi oss historiene om kvinnelige karakterer. La de møte masse problemer, de samme universelle problemene som menn, og la de kjempe mot problemene selv, og til slutt løse de samme problemene selv, uten hjelpen fra menn, uten å være superseksualiserte eller overmaskuliniserte, uten å brekke negler eller begå selvmord (Antigone, Anna Karenina, Hedda Gabler, Lady Macbeth, Ophelia(!), Julie Capulet og Thelma & Louise). Uten alt dette? Ja. Det er fullt mulig.

Fortell nå historien om denne vanlige personen, som må løse et uvanlig problem.Og la problemet være hva som helst i verden. Bare ikke problematiser at hun er kvinne hver gang.

Og vær så, vær så jævla snill: ikke kall henne en «sterk kvinne» bare fordi hun har meninger og får til noe.


Saken ble opprinnelig publisert på filmmagasinet Rushprint. Dagbladet har fått tillatelse til å re-publisere fra kronikkforfatteren.
 

Lik Dagbladet Meninger på Facebook